Søndag feirer de troende muslimene en stor fest, ID. De har disiplinert påført seg sjøl plager i en hel måned. For å vise troskap til guden sin for å støtte opp om islams samfunnspolitiske mål. 

Av Ove Bengt Berg

Avhold for «indre renselse»
«Ramadan markeres fordi Muhammed ifølge islamsk tro mottok sin første åpenbaring på denne tiden, nærmere bestemt de siste ti dagene av måneden. Disse ti dagene markeres derfor særskilt.»
Ramadan er en religiøs plikt, og fasten er et ytre uttrykk for «indre renselse». (Store Norske Leksikon, papirutg 1998 bind 12 s 340).

For å vise underkastelse av islam
De praktiske følgene for ramadan er disse: «Man skal avstå fra handlinger som bryter fasten: å spise, drikke, ha seksuelt samvær, røyke eller havne i krangler. Man skal også være bevisst på sitt språk. Man skal unngå legebesøk og tannlegebesøk under ramadan slik at man ikke bryter fasten. Etter solnedgang gjelder fastebestemmelsene ikke.» Med Id gjelder ikke disse reglene lenger, og på søndag kan de igjen begynne med sine ordinære «syndige» handlinger. Ikke rart de er lykkelige over at nytelsene kan gjenopptas.

Med svekka blodsukker 30 dager på rad
Som faste i betydninga av tiltak for å gå ned i vekt, er ikke denne slankemetoden med ikke-spising og ikke-drikking i dagslys kombinert med full spising om natta tilrådd av mange seriøse helsearbeidere. Nattspising er ikke særlig smart. Flere muslimer har dårlig helse med sukkersyke og høyt blodtrykk trass i dette slankende «helsetiltaket». En del  mennesker tåler heller ikke å unnlate å ta til seg næring i mange timer. De får problemer med blodsukkeret. Som sultende og tørstende på dagen i en måned er det neppe gunstig  å være trafikanter bak et ratt eller en flyspak. Heldigvis har religionslederne sørga for noen unntak: «kvinner som har menstruasjon, er gravide, nettopp har født eller som ammer; også syke, gamle eller folk på reise er unntatt». (SNL papirutgaven 1998, bind 12, side 340). Det burde vært flere unntak i et moderne teknologisk samfunn.

Fødsel i februar 2021 — har foreldra «synda»?
Der hvor det muslimske moralpolitiet er virksomt, kan vel foreldra til alle som blir født i februar 2021, regne med å få spørsmålet «Var det før eller etter solnedgang…?»

Tro hva som helst, men ikke praktiser hva som helst
Ramadan er en religiøs tradisjon; skikk. Denne skikken skal sørge for at tilslutninga til islam holdes ved like ved særlig å styrke samholdet for å være noe særegent i samfunnet: muslim. Ramadan er som en av de merkelige aktivitetene alle religioner har for seg, og som alle religiøse samfunnsledere, inntil en viss grense, har fått lov til å plage sine undersåtter med. I religionsfrihetens navn må skikken aksepteres, men det er også tillatt i ytringsfrihetens navn å kritisere og fraråde å praktisere ramadan.

Religioner er politiske ideologier, organiserte og med statsmakt i flere stater
Kristne i Norge og i Europa har tapt sin styrende og fordømmende formelle og uformelle makt. Men i stater som Saudi-Arabia er islam en statsreligion som holder folk nede. Med islams egen lov sharia der forbrytelser, små som store, straffes med å få kutta av legemsdeler (også hodet).

Enhver religion er en totalitær politisk ideologi som er evigvarende og uforanderlig. I motsetning til andre politiske ideologier, kan ikke fundamentet og handlingene endres med utviklinga av naturvitenskapen og menneskenes levesett. Alt inkludert gamle leveskikker er beskrivi med krav på evig uforanderlighet. Sånn er det i Bibelens to hovedavdelinger, og sånn er det i Koranen. Som for kristendommens påbud, gitt av sønnen av religionens gud, begge påstått fortsatt levende boende i himmelen, er «Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler» også målet for islam. De som ikke tror på «den eneste mulige tro», er både «vantro» og mindreverdig. Uten et mål om totalt herredømme for «den eneste rette» tro blir enhver religion meningsløs.

Fra motstand mot kristendommen…
Under oppveksten min var det vanskelig å finne sosialister og venstreorienterte som trodde på og støtta kristendommen. Vi visste alt om de kristnes fordømmelser og truslene mot oss om å komme til helvete etter døden, og livsgledene som de kristne ville ta fra oss. Alt før 1900-tallet var trua på kristendommen i Norge svekka blant vanlige folk og samfunnsledere. Vi i etterkrigsgenerasjonen visste om den vestlige imperialismen som kom til Afrika med Bibelen i den ene handa og sverdet i den andre. Vi var motstandere av å delta i skolegudstjenester og gifte oss i kirker. Vi krevde fritak fra kristendom og rett til alternativ livssynsundervisning — også for barna våre.

…til tilhengere av islam
I dag er det vanskelig å treffe på noen sosialister og venstreorienterte som ikke funkler i øya av sympatisk beundring for islams religion og troende muslimer. Og med hat i sine antirasistiske øyne mot kritikk av islam som raskt avvises som rasisme. Pål Steigan har sagt om ei mor i nikab som leier sine små døtre i hijab: Der mange av hans politiske venner ser et artig multikulturelt innslag, sa han at han så et «vandrende fengsel».

Religionenes tilbakekomst med multikultur og imperialisme: Ufrihetens århundre
Kampen for og den økte støtta til religiøse fester er et uttrykk for tilbakekomsten for religionenes makt, og et bevis på at vi lever i ei reaksjonær tid. Det passer med framgangen for den multikulturelle samfunnsforma, der framgangen for frihet og likere sosiale vilkår blir underordna multikulturenes parallellsamfunn sin rett til undertrykking. Den sosialistiske likhetstanken taper for multikulturen. Samtidig har motstanden mot imperialismen og imperialistiske kriger blitt borte.

«Frihetens århundre» kalte historikeren Finn Olstad boka si fra 2010 om 1900-tallet. Vi er åpenbart godt inne i ufrihetens århundre.