Hver 3. mai er det den internasjonale frie pressens dag. Pressefrihet er viktig og riktig for en demokratisk debatt i samfunnet. Men at mediene, de viktige og dominerende, er uavhengige og kritiske, må være historias største bløff.

 De ulike mediene, fra avisenes start, har ikke hatt som mål å formidle generell informasjon, men å arbeide for gjennomslag for ett bestemt syn på samfunnet, utviklinga av det og mobilisere organisatorisk for det. Akkurat som de politiske partiene og interesseorganisasjonene, bare med andre midler. Valget av hva som er en nyhet av en dags milliarder av hendelser, er et politisk valg.

Påstanden om de kritiske og frie mediene er reine eventyrfortellinga. Mediene påstås å være en samfunnsaktør fristilt fra den politiske kampen mellom motstridende økonomiske og politiske interesser. «Ser man litt grovt på det siste århundrets dramatiske begivenheter, begivenheter som har påført mennesker lidelser og massedød, har ikke hovedtyngden av mediene i noen tilfeller virket kritiske inn mot kriger og totalitære bevegelser, eller andre mål som mektige økonomiske samfunnsgrupperinger har hatt.» (Fra et innlegg i Aftenposten 08.09.1999.)

Av Ove Bengt Berg

Den internasjonale organisasjonen Reportere uten grenser har utarbeida en pressefrihetsindeks for 2019 der Norge er på førsteplass, og Nord-Korea på nest siste plass foran Turkmenistan på siste plass.

Vi som i Norge har andre meninger og prøver å få dem fram til offentligheten gjennom mediene, blir verken fengsla eller utsatt for annen vold. Det er heller ikke nødvendig i Norge i dag. Norske pressefolk følger opp alle hovedtrekk i de politiske myndighetenes ønsker helt frivillig, uten tvang som mer autoritære regimer trenger å bruke. De autoritære regimelederne kan med god grunn misunne de norske og vestlige politiske myndighetenes sine myndighetslojale medier.

«Den fjerde statsmakt»
Interessant har norske medieorganisasjoner bygd seg opp med å skryte av at de er «den fjerde statsmakt». Med denne skryten innrømmer mediene at de er det motsatte av det de skryter av. De er ikke frie, de er en statsmakt med de bindingene som er fastlagt for nasjonale statsmakter. Og det er dessverre sant, sjøl om de smarteste av medieideologene nå etterhvert innser at betegnelsen på dem som en statsmakt er en ugunstig sjølkarakteristikk.

Mediene slutta ukritisk opp om norske kriger i Jugoslavia, Afghanistan, Libya og Syria. Og overser et nei til norske EU-medlemskap i to norske folkeavstemninger ved å bejuble norsk medlemskap i EU gjennom EØS-avtalen. Uten noen gang å protestere, og argumentere for at dette er i strid med to folkeavstemninger og Grunnloven.

Under koronasmitten har den statsfinaniserte kanalen NRK fulgt opp med daglige maratonsendinger uten å stille de skarpe motspørsmåla til den valgte politikken og stilt spørsmål om tallbruken for dødsfall. Det vil si spørmål om riktigheten av regjeringas politikk, før regjeringa kl 16 får slippe til i mediene for å presentere sine nye vedtak.

«Samfunnsoppdraget»
Mediene i Nord-Korea har et samfunnsoppdrag, åpenbart direkte styrt av regjeringa der gjennom sine medierådgivere. Det er en kvalitativ forskjell på det norske samfunnssystemet og det nordkoreanske. Som opposisjonell i Nord-Korea går det bare noen timer før du er en fengsla person, i heldigste fall. I Norge slipper vi unna med bare med  å bli nekta å slippe til i de «kritiske» mediene. Det er likevel en prinsipiell likhet mellom Nord-Korea og Norge, tross de enorme praktiske forskjellene. Det er at både mediene i Nord-Korea og i Norge som i resten av «den frie verden», begge handler på vegne av det samme «samfunnsoppdraget» som statsmakten har gitt dem. Det innrømmer jo medierepresentantene sjøl ordet med ordet «samfunnsoppdrag». Som Stortinget i Norge belønner med statsstøtte.

Journalist og politiker om hverandre — proffe reklamefolk
Journalister i «den kritiske pressa» veksler mellom å være medierådgivere for regjeringa og «kritiske» journalister. Som for eksempel Dagsavisens kommentator, Arne Strand. Tidligere pressesjef for statsminister Gro H. Brundtland, den fremste i Norge for å tilpasse Arbeiderpartiet til den nyliberale økonomiske politikken. Tilsvarende for tidligere Dagsrevy-journalist som nå er kommunikasjonssjef i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, Jarle Roheim Håkonsen. For Arbeiderpartiets beste velger han ut det som passer best for Ap, en trening han har utvikla som journalist. Det er en likhet mellom å være en videreformidler av «den fjerde statsmakt» i «samfunnsoppdrag» og propagandist for politiske særinteresser.

Samfunnsoppdraget = penger
Samfunnsoppdraget gir penger. Penger gir oss mat, en seng med tak over hodet. I Norge pøses det på med penger til organisasjoner og personer som skal motvirke resultatet av valg og folkeavstemninger og gi livsopphold til de mest lojale.

Eksempler på ukritisk samstemte medier:

• Medienes ukritiske støtte til USA under Vietnamkrigen
• Liten journaliststøtte til den fengsla journalisten Julien Assanges 
• Mediene godtar som hovedregel hemmelighold av søkerlister til offentlige lederstillinger
• At alderspensjonene var for dyre og måtte reduseres, var opplagt for mediene
• Statskanalen NRK har vedtatt å nekte kritikk av FNs klimapolitikk
• Medienes påstår at det er en «NAV-skandale» om Stortinget og ikke EU-kommisjonen vedtar hvilke velferdsytinger til hvilke vilkår vi skal ha i Norge 
• Imperialistiske røverkriger: Finnes det journalister og medier som er imot Norges aggressive militære politikk de siste tiåra?

Når er et bilde konstruert som politisk propaganda? Når er det 
«hjerteløst og skammelig» å stille spørsmål om et bildes ekthet?

Bilder er viktige propagandaredskaper. Journalister som vil være kritiske, vil spørre: Er bildet konstruert? Eller han kan tenke, det er kanskje konstruert, men jeg mener det likevel beskriver en virkelighet jeg mener finnes, og som støtter opp om mitt syn? Særlig lidende barn brukes, som gutten i Syria, for å støtte den vestlige krigen mot landet. Som drukna barn fra dødsferdene over Middelhavet. Med slike bilder kan oppslutninga om å hente flere innvandrere til Europa øke. Å spørre om konkrete bilder kan dokumenteres som faktiske og ikke konstruerte, medfører denne dommen fra en NRK-journalist: «Ellers synes jeg din tilnærming er ganske hjerteløs og skammelig». En typisk holdning fra en med yrket presentert som «kritisk»? Hva gjør at en statstilsatt journalist i sitt personlige politiske felttog på NRKs vegne føler seg kallet til å utstede en moralsk dom over andre fordi et slikt spørsmål som enhver journalist burde stille seg, blir stilt?

Journalister uniformerer seg tilfreds inn i enigheten
Journalister kanaliseres inn i medienes samla «den eneste mulige politikken» om de viktige avgjørende spørsmåla som krig og fred og den grunnleggende økonomiske politikken. Om de begynner som aldri så kritiske og opposisjonelle, så uniformeres de etter få år inn i det «gode» og «ukritiske» selskapet: I samfunnsoppdraget for den fjerde statsmakt.