Av samfunnsideologiske debatter er sosialisme, kommunisme og kapitalisme «ute». Det er kampen for det flerkulturelle, også kalt det multikulturelle samfunnet, som er vinneren og som er det viktige og som samler venstreorienterte og høyreorienterte i felles kamp.
Hva er egentlig integrering og flerkultur? Og er ikke resultatet med nødvendighet parallellsamfunn og dermed…?

Av Ove Bengt Berg

Hva menes med integrering?
Store norske leksikon innleder med at «Integrering, integrasjon, er i dagligforståelsen en betegnelse på innlemmelsen av innvandrere i majoritetssamfunnet.» Selve verbet «å integrere» betyr «å gjøre fullstendig, å fullføre eller å gjenopprette en tidligere (fullkommen) tilstand» (Dag Østerberg 1977). Å integrere betyr egentlig å ta noe nytt eller annerledes inn i noe eksisterende.  «I sosiologisk teori er integrasjon et nøkkelbegrep og refererer til hvordan ulike deler eller elementer i et sosialt system inngår i en helhet. Et sosialt system er en relativt stabil enhet med avgrensning mot omverdenen, som for eksempel en sosial gruppe, en organisasjon eller en nasjonalstat», beskriver professor Grete Brochmann det i snl.no. I praktisk politikk betyr integrering ikke å la noe nytt komme til og blandes og gå inn i det helhetlige fellesskapet som i en nasjonalstat, men det motsatte: å la noe være som det er, og komme i tillegg til det tidligere. Integrering betyr i praksis å opprettholde en forskjell, og skape et skille, og holde noe nytt eller annerledes atskilt fra det som er.

Dette mener innvandringstilhengerne også. Nye innvandrere skal derfor ikke bli norske, men komme i tillegg som en atskilt del fra det norske majoritetssamfunnet. Bevaring av det medbrakte atskilt fra det norske er sjølve hovedformålet med innvandringsideologenes bruk av ordet integrering. Praksisen er dermed den motsatte av det som ordet egentlig betyr.

Derfor oppstår en ny betegnelse for denne samfunnssplittelsen: flerkultur. Også kalt multikultur.

Flerkultur
Integrering oppfattes av den ledende politiske og intellektuelle klassen som det motsatte av det Dag Østerberg hevda om å gjøre «fullstendig», «fullføre» og «gjenopprette en tidligere (fullkommen) tilstand». Altså som en tilstand før innvandrerne kom med sin kultur. Derfor blir det nødvendig å markere denne forskjellen til det som naturlig skulle oppfattes som integrering, med et nytt begrep som fjerner enhver tvil. Fordi integrering skal praktiseres som atskillelse, sikrer ideologene seg med å fjerne enhver tvil med samfunnssystemet flerkultur. Dette begrepet kan tidfestes til 1971 og i Canada, da det blei lansert der. Det tente alle hjerter i den nye velstående og velutdanna etterkrigsgenerasjonen i Europa og Nord-Amerika. De ser på gamle kulturer som fortsatt eksisterte i avlukker rundt omkring i den ellers siviliserte verden som nærmest himmelrik på jord. Og sterkt verneverdig. Derimot kan de ikke på noen måte sjøl tenke seg å leve i disse lukka sosiale kontrollsystemene.

Parallellsamfunn
Når vi har flerkultur, betyr det altså at det er flere kulturer som lever ved siden av hverandre. Like mye verdt, og der den ene kulturen ikke bestemmer over den andre er det store målet for flerkulturideologien; multikulturalismen. Den nødvendige konsekvensen av flerkulturen er parallellsamfunn. Samfunn som lever ved siden av hverandre med egne ulike regler.

I en rapport fra Oslo politidistrikt i 2016 forutsetter politiet at parallellsamfunn er det samme som svenskenes «no go soner», der politiet har mistet det praktiske monopolet på bruk av vold for å opprettholde den svenske Riksdagens vedtatte lover. De kriminelle gjengene er klanenes ektefødte sønner som har overtatt kontrollen over mange byer i Sverige. Oslopolitiet mener at noe slikt område ikke finnes i Oslo.

Politisk, for et praktisk formål for hvordan politikk skal utformes, er det likevel tilstrekkelig å definere parallellsamfunn som i praksis lukkete kulturer som finnes i gettoer, sjøl om det ikke finnes fysiske grenser for helt andre verdisett enn de som er utvikla i Norge de siste tusen år, og vel så det. Og som Stortinget har vedtatt lovene i samsvar med.

Muslimsk/arabisk aktivisme for parallellsamfunn
I Norge er det innvandrerne med muslimsk og/eller arabisk bakgrunn som mest aktivt og offensivt kjemper for sin egen kulturs politiske rettigheter på tvers av norske. Islamsk Råd Norge er det politisk samlende motstandsorganet mot norsk kultur og det norske samfunnets tradisjoner.

Det som preger det arabisk/islamske parallellsamfunnet i Norge er foruten tilslutning til det islamske samfunnssystemet slik det er bestemt i Koranen med sine egne lover, er å fastholde en sterk rett til storfamilien klanen og dets mannlige overhode(r). I klanene er individuelle rettigheter og plikter overfor storsamfunnet underordna klanene. Individuelle rettigheter er en trussel mot klanenes makt.

For perioden mellom 2014 og 2018 la Statistisk sentralbyrå fram følgende:

Norskfødte «med innvandrerforeldre fra Pakistan, hvor 87 prosent av kvinnene og 83 prosent av mennene giftet seg med noen med samme landbakgrunn. Dette er en høyere andel enn blant pakistanske innvandrere, hvorav 83 prosent av kvinnene og 79 prosent av mennene giftet seg med noen med samme landbakgrunn.» (utheva av OBB)

Noen av krava knytta til denne flerkulturens parallellsamfunn kan nevnes:

• • Klanssamfunnet forutsetter ære som samlende begrep, og derav kommer æresvold for klanens og familiens ære
  • drosjesjåførers rett til å nekte å ta med hunder inkludert førerhunder, og dermed blinde, fordi deres religion har fortalt dem at hunder er skitne dyr.
  • opphevelse av norske slakteregler mot dyremishandling til å tillate halal (gjennomført)
  • egne regler for bilder i pass (ører må ikke synes)
  • forbud mot dusjing etter gymtimer
  • forbud mot fellesklasser for begge kjønn
  • hijab- og nikab-krava for å vise motstand mot den norske likestillinga mellom kjønn
  • manglende vilje til å lære seg norsk: det er jo ikke nødvendig i deres parallellsamfunn
  • viktigere med adgang til hjemlandets tvsignaler enn opplæring i norsk

Alle må få tro hva de vil om hvem og hva som styrer verden, få lov til å spre det til andre og samles til møter for å dyrke sin overtro. Hva de derimot skal få praktisere om sosiale forhold som likestilling og enkeltrettigheter, er noe helt annet. Dagens lover må forsvares.

Integrering = flerkultur = parallellsamfunn = gettoer med undertrykking, kunnskapsløshet og misbruk
En utvandra somalier, Ayaan Hirsi Ali, skreiv i boka Nomade 2010:

«I den virkelige verden fører ikke lik respekt for alle kulturer til en variert mosaikk av fargerike og stolte mennesker som i fredelig samhold opprettholder et vidunderlig mangfold av mat- og håndverkstradisjoner. Det fører til lukkede enklaver av undertrykking, kunnskapsløshet og misbruk.»

Ideen om flerkulturens parallellsamfunn må nødvendigvis føre til slike gettoer Ayaan Hirsi Ali varsler om. Formålet med å lansere flerkulturen som ideologi er jo å hindre utvikling og hindre at de blir tatt opp i og blir en del av storsamfunnet, det vil si blir en del av det norske samfunnets normer og tradisjoner. Dermed brytes sammenhengskrafta i det norske samfunnet. Ideologien flerkultur er den fullstendige benektinga av all menneskelig aktivitet gjennom historia, nemlig kampen mot enhver utvikling.

En getto med fattigdom og lovløshet er et naturlig resultat av ideologien flerkultur Flerkulturens ideologiske mål er å oppheve fellesskapets sivilisatoriske framskritt for enkeltindividets rettigheter på tvers av kulturelle påbud og for skaping av økonomiske samfunn med like rettigheter for alle i et fellesskap som det sosialistiske.

Noen forsvarer flerkulturen med «Men i Norge skal norske lover gjelde for alle». Da ser de bort fra den politiske kampen som tilhengerne av sine egne parallellsamfunn kjemper for å endre de norske lovene til å passe til sin egen kultur — og det betydelige politiske gjennomslaget de har fått.

Flerkultur for å opprettholde hersk og splitt mot de fattigste
Jan Myrdal hevda i et intervju i 1982 som han la ut på nytt i 2014:

Överhuvudtaget bör vi lära av invandrardebatten i Förenta Staterna. Så länge Förenta Staterna var progressivt var invandringen en principiell assimilation. På nordsidan i inbördeskriget kämpade tyska revolutionärer – 1848 års män – som amerikanska generaler. De hade blivit amerikaner. Den radikala republikanismen under denna tid tog strid mot slaveri och rasförtryck men också mot invandrarnas ghettoisolering. De gjorde det medvetet. Debatten kan läsas i den tidens tidningar.

Det var tyska invandrare som bekämpade skolundervisning i tyska. Det var en fråga för hemmet. Barnen skulle annars bli b-medborgare med ett b-språk som eget språk. Också i den tyskspråkiga pressen i Förenta Staterna ställdes kraven på en enda och allmän skola på engelska. Men bekämpade tanken på ghettoisolerad undervisning där tyskar och irländare och judar och kineser skulle få egen kulturell och egen religiös undervisning. Ty då skulle reaktionen kunna utnyttja söndringen och invandrarna hållas nere som underklass.

Assimilering eneste mulighet for innvandrerne
Kampen for det flerkulturelle samfunnet som nødvendigvis fører til parallellsamfunn og utvikling av gettoer, er en helt feil politikk. Assismilering er eneste mulighet for et fungerende samfunn som nasjonalstater. Det betyr at en språklig og kulturell minoritet eller innvandra gruppe bør bli mest mulig lik majoritetsbefolkninga. Snl.no skriver: «Dette innebærer at individer eller grupper blir tatt opp i storsamfunnet på storsamfunnets premisser.»

Derimot kan vi ha en flerkulturell verden av stater med ulik kultur, ulike lover mm. Men det synes nok store stater ikke er så interessant, for det betyr jo at norsk kultur og norske tradisjoner plutselig blir verneverdig.