Norge og de fleste land i Europa opplever nå en økonomisk krise vi ikke har opplevd sia før siste verdenskrig. Da setter innvandringslobbyen tilsynelatende helt uventa i gang en voldsom offensiv for økt innvandring.

De som ellers hver dag ivrer for økt innvandring og endring av det norske samfunnet for tilpasning til de mest opposisjonelle innvandrernes politiske samfunnskrav. Ofte er det de samme som gjennomfører og ivrig støtter bombekriger med tusener av varig skadde, døde og flyktninger, som Kjell Magne Bondevik og Audun Lysbakken.
Innvandringsnæringa er en stor internasjonal og nasjonal næring, også inkludert betydelig illegal økonomi særlig av menneskesmuglerne på rundt 300 milliarder norske kroner i året.
«Følg pengene» er et viktig spor for å forstå samfunnsprosesser. Koronakrisa fører til pengetørke blant menneskesmuglerne, i innvandringsorganisasjonene, for innvandringsadvokatene og i asylkommunene.
For denne økonomiske industrien er det nødvendig å framstille seg som særlig uselvisk og menneskereddende. Mye likt kampen for misjoneringa i Afrika der Bibelen i den ene handa skjulte sverdet og undertrykkinga i den andre. Bare at i stedet for å oppsøke ofrene i Afrika, hentes de nå motsatt veg. Etter å ha bomba dem først.

Av Ove Bengt Berg

Innvandring taper mediekampen — korona dominerer
Alle de som driver med og er avhengig av oppmerksomhet om andre saker enn korona, har vanskelig for å nå gjennom nå. Sjøl om alle prøver å få fram at «koronaen, det viser at akkurat vår sak er den viktigste og riktigste nå». Innvandring, migrasjon, er en av verdens viktigste næringsgreiner. Den spenner over et bredt spekter i en sammenhengende kjede fra organiserte menneskesmuglere og organisasjoner som kaller seg «humanitære» og som driver med transport av innvandrere til Europa. Disse organisasjonene samarbeider med menneskesmuglerne. Det er kanskje ikke direkte samarbeid, men det er helt i forståelse med dem. Menneskesmuglerne sender få ut i Middelhavet uten å vite at Leger uten grenser og andre innvandringsorganisasjoner står klar med sine båter for å frakte dem til det Italia innvandrerne har betalt menneskesmuglerne for å komme til. Likevel svikter transportørene slik at rundt 2 500 drukner hvert år.

Færre asylsøkere og færre innvandrere — reduserte inntekter for innvandringsorganisasjonene
Innvandring er også i Norge en viktig næringsgrein som gir levebrød til mange. NRK tekst-tv meldte 16. april at EUs grensebyrå Frontex meldte om en halvering av asylsøknadene fra februar til mars. I koronatider blir det vanskeligere for innvandringsindustrien. Den trenger flere innvandrere for å kompensere dette bortfallet.

Politikerne presses derfor hardt av innvandringsorganisasjonene.

I Norge er alle disse innvandringsorganisasjonene betydelig statsfinansierte. Som Antirasistisk Senter (som mener at kamp for innvandring er kamp mot rasisme), Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Norges Røde Kors og Redd Barna er blant dem som vil løse verdens problemer med å oppmuntre til innvandring til Norge. Og så er det alle advokatene som mister inntekter når de ikke kan slåss for enhver innvandrer, kjøre saker i mange år i rettssystemet til Høyesterett og deretter saker for at dem som ikke får opphold likevel skal få bli.

Mange kommuner som nå ikke får hyttegjestene til å trygge kommuneøkonomien som vanlig, har også mista sine asylmottak som ga betydelig med statlig støtte. Før innvandrerne flytta fra kommunen til sine egentlige mål, bydelene Grønland og Stovner i Oslo.

Massemigrasjon er illegal industri i hundremilliarders klassen

Interpol hevda i 2010 at migrasjon er en illegal industri som akkumulerer 28 milliarder dollar hvert år, 294 milliarder norske kroner i følge Forbes. Det må være langt over 300 milliarder norske kroner nå, etter 2015 og den betydelige gevinsten menneskesmuglerne har fått med hjelpen fra Leger uten grenser og også norske organisasjoner for frakting av innvandrere fra Afrika til Italia. En lokking som ender med døden for minst 2 500 i året.

Ikke økonomi — bare moral?
Det må ha vært en kjempeinspirasjon for innvandringsnæringa å få henta de syriske barna «hjem» til Norge sammen med den IS-krigende mora. De klarte til og med å få

Frp ut av regjeringa, et mål i seg sjøl. Det må ha blitt ei innsprøyting for nye framstøt. Venstre og KrF har helt sikkert som mål med sine seks prosent velgere til sammen å ta over styringa i regjeringa Solberg i dette spørsmålet.

Det må være barn som det lokkes med. Barn som lider egner seg best til å få slått hull i de innvandringsbegrensningene som finnes nå. Det som mest av alt appellerer til vår barmhjertighet og medynk. I Norge har det vært et vellykka og svært innbringende innsamlingsmotiv i regi av NRK hvert år i årtier.

Det er rundt 71 millioner i verden i dag som regnes som flyktninger. Mange velger å oppholde seg i leire. De lever under forferdelige forhold. Men syriske flyktninger reiser nå hjem igjen til Syria på grunn av koronaen, også fordi den europeiske invasjonen med Norges krigsstøtte, har tapt krigen mot Syria. Med Norge kasta ut blir det igjen fred i Syria. Alle syrere trengs i Syria til å bygge opp landet, og er sjølsagt velkommen tilbake.

Det er ikke få som vil til Europa: Rundt 450 millioner afrikanere

I Afrika ønsker rundt 450 millioner å utvandre til Europa. Så menneskesmuglere og innvandrings-organisasjonene og deres advokater kan se et lyst marked i møte jo fler av disse de klarer å få over til Europa.

Innvandringsrealisme
Sylo Taraku har i forbindelse med boka Innvandringsrealisme sagt til Nettavisen 16.09.2018 at «Vi kan ikke redusere [innvandring] bare til et moralsk spørsmål». Taraku mener at en mer regulert flyktningepolitikk er en mer human politikk. «… vi trenger kunnskap og mer fokus på effekten av politikk, ikke bare intensjonene», sier han.

«Det eneste mulige moralske»
De 19 i «påskeopprøret» er ikke enig med Taraku. De kjører fram kravet sitt som et moralsk hastespørsmål. Det er den måten de driver gjennom sin innvandringspolitikk til å bli en langvarig innvandring, en kjede av politiske sjokkangrep. Enhver tanke på konsekvens er utenkelig.

Kampanjen om å «hente barna», støtta av SVs krav om 1 500 og Rødts enda flere, «så mange som mulig», med ekstrafly i en luftbro fra Hellas, drives med en intensiv moralsk tyngde. De avviser debatt og alle motforestillinger karakteriseres som frastøtelige. Fakta og helhetlige løsninger teller ikke, det er bare «Dette er det eneste mulige her og nå».

Dette er også den måten alle samfunnsdiskusjoner drives på nå, enten det dreier seg om nye krigsangrep, klima eller koronadødsfall sammenlikna med andre dødsfall. Diskusjoner er ikke på mote nå. Kun et krav om å ha den rette moralen. Det er særlig dominerende i sosiale medier. Det er bare sånn de tror de kan vinne debatten, og det har moralistene rett i.

I denne saka er det ikke annet å vente, når den drives av etterfølgerne av de ideologiske kreftene som har terrorisert Europas og særlig Afrikas folk i tusen år, med Bibelen i den ene handa og sverdet i den andre. Bare at nå er sverdet erstatta med høyteknologiske fly og bomber, de som daværende statsminister Kjell Magne Bondevik så stolt vinka ned til Afghanistan og som seinere med Lysbakkens støtte blei sendt for å «frelse» Libya med bomber.

Barn på «17,5 år» som er 25 år, og som får hente hvor mange andre på familiegjenforening?

I lederen i Dagens Næringsliv 16. april, «Valg av nødstedte» skriver avisa om enslige mindreårige som strømma til Norge i 2015. 1557 søkte straks familiegjenforening, de fleste fra Afghanistan, Eritrea og Syria. «83 prosent av dem som søkte i 2018 fikk ja. I 41 prosent av sakene var det foreldrene som etter hvert kom til Norge.» Lederen avslutter: «Valget av hvem som skal få komme hit, bør så skje etter andre kriterier enn hvem som får mest medieomtale og flest høyprofilerte støttespillere.»

«Barna» som tidligere har kommet, er ikke det som i Norge regnes som barn. De påstås å være 17,5 år så de akkurat kommer inn under betegnelsen «barn». «Godt voksne» var de, og godt egna til kriminelt gratisarbeid. Innvandringsorganisasjonene klarer ofte å få utsatt innvandringssøknaden så lenge at de ikke kan sendes tilbake. I tillegg har innvandringsorganisasjonene sikra seg at det skal være forbudt å dokumentere biologisk at de påståtte 17,5 åringene er mye eldre.

Innvandringa gjør de fattige fattigere og de rike rikere
Brochmann 2- utvalget skriver:

«Økt økonomisk ulikhet er trolig en uunngåelig konsekvens av økt flyktninginnvandring, selv med økt satsing på utdanning og arbeidsrettede tiltak.»

I en forskningsrapport fra IZA Institute of Labor Economics  i januar 2019 kommer det fram at rundt 75 prosent av økte ulikheter i Norge kan tilskrives innvandring. Og det er innvandrerne som tar jobbene fra de fattigste nordmenna. Den økonomiske mobiliteten, muligheten til å komme seg ut av fattigdommen, har også blitt redusert. De som derimot har tjent på innvandringa kommer også tydelig fram, nemlig de rikeste. Så venstresidas hovedsak om økt innvandring er i virkeligheten en kamp for at de rike skal bli rikere.

Forskerne skriver i følge journalist Magnus Blaker i Nettavisen:

«De som er for strengere innvandringspolitikk er i stor grad dem som selv kjenner de negative effektene på kroppen. De som tjener på innvandring er derimot positive.»

Norge har ikke nok jobber innvandrerne kan klare
Sylo Taraku, med arbeid fra UDI, NOAS, Helsingforskomiteen, Agenda og i Likestilling, integrering og mangfold, hevder i et intervju med Blakar i Nettavisen:

«- Vi har heller ikke klart å integrere alle slik vi ønsker. Årsaken er at det en del strukturelle forhold som er viktigere enn integreringstiltakene vi kan gjøre: Det ikke samsvar mellom kompetansen folk har med seg, og etterspørselen i det norske arbeidsmarkedet. Derfor klarer vi ikke å tette sysselsettinggapet mellom innvandrere og innfødte. …
…det er begrensninger på hvor mye bedre vi kan gjøre det gitt forutsetningene.»

Resultatet er fattigdom for både norske og de nye innbyggerne. Disse to tabellene fra Statistisk sentralbyrå viser dette tydelig:

De idealistiske velmenende er de farlige, de ser ikke helheten og kriger før de tenker
I teori om internasjonal politikk mener noen forskere at det er to hovedgrupper som har ulik holdning til konflikter: idealister og realister. Idealistene er de som vil «det beste for alle». Mens realistene er mer opptatt av hva som er mulig å få til uten å ødelegge for mye. Idealistene er besjelet av sin egen oppfatning av rettferdighet som de vil påtvinge alle andre, og går fort til krig for meningene sine så snart de får makt til det. De som vil omfattende innvandring til Norge av bare noen få av verdens fattige — løse verdens elendighet med kortsiktige moralske løsninger uten tanke på konsekvenser for helhet og nasjonale og internasjonale helhetssyn — er idealistene. De er løse på avtrekkeren og skyter før de tenker. Som Bondevik og Lysbakken. De tar farlig feil, både i innvandringsspørsmål og i iveren for krig.