Innledning av Ove Bengt Berg:
31. mars skreiv jeg om at det ikke blei så mye nytt etter korona, fordi makta fortsatt vil bestå og rå. Statsvitenskapsprofessor Øyvind Østerud ser grunnlag for en annen utvikling i en kronikk i Agenda Magasin og i Klassekampen i dag.

Han ser tiltaka for å stanse koronaviruset som et ledd i en stadig sterkere tendens til renasjonalisering i retning av nasjonal kriseberedskap og sjølforsyning. Og med stengte og godt kontrollerte grenser med nasjonale tiltak uten å la seg styre av nabolanda.
Dette er i så fall ei utvikling som er et nederlag for all den politikken den intellektuelle «venstresida» i norsk og europeisk politikk har stått for de siste tiåra. Reelt har den politikken vært en anarkistisk utvikling for en statsløs verden etter trotskistiske drømmer, med fri innvandring og dyrking av at inhumane religiøse og kulturelle skikker skal få fotfeste i hele verden, bare ikke der den intellektuelle eliten bor. Kombinert med en retorikk som er så ensidig, nedlatende, fordømmende og hånlig at den må være uten sidestykke i etterkrigstida.  All uenighet hogges ned med yndlingsanklagene «rasisme» og «populisme», til dels anklagen «konspirasjoner» samtidig som de samme forsker med statsmidler på «ekstremisme».
At alt dette skal rase sammen, eller få seg et banesår; ikke noe er bedre enn det. Jeg håper Østeruds synspunkter på følgene av krisa slår til, men jeg frykter at det er for godt til å stemme. Er makta så svekka, og er motkreftene så sterke at de klarer å organisere seg? I Norge, som har et nasjonalt lederskap, med Stortingets tilslutning, som er så underdanig unasjonalt som neppe noe annet land i Europa?

Her er Østeruds kronikk, gjengitt med hans tillatelse:

Global krise, globaliseringskrise og renasjonalisering

Hva sitter igjen av lærdommer fra viruskrisen om fem eller ti år? Trolig fint lite, om vi fikk måle styrkeforholdet mellom de kreftene som har interesser i saken. Umiddelbart er det likevel liten tvil om følgene av krisen:

• Stengte eller godt kontrollerte grenser.
• Større krav til nasjonal kriseberedskap og selvforsyning.
• Sterkere vekt på statlig styring og en ledende offentlig sektor.
• Markering av fordelene ved lydighet mot myndighetene eller høy grad av tillit til dem og til hverandre.
• Nasjonale tiltak uten å la seg styre av nabolandene.
• I Norge et urnasjonalt trekk som motsetningen mellom sentrum og periferi, konkretisert i hyttestriden.

I Europa har det vært nevnt at land med sterk indre splittelse og mistillit til regjeringer, som Italia og Spania, får de største problemene. EU har møtt massiv kritikk for passivitet og sendrektighet når det virkelig gjelder.

De tre siste store krisene i verden og i Europa har virket i omtrent samme retning. Finans- og eurokrisen førte til dyp splittelse mellom nord og sør, øst og vest, i Europa. EU så ikke lenger ut som internasjonalt samarbeid, men som et hierarki med Tyskland øverst og Hellas nederst.

Følgene av finanskrisen, massearbeidsløsheten og det økonomiske tilbakeslaget var massiv vekst for protestpartier til høyre og venstre, kalt populisme av de etablerte. Protesten både til høyre og til venstre var et krav om nasjonale regjeringer som sto til ansvar for sine egne borgere. Begge ville ha et næringsliv med trygge arbeidsplasser i hjemlandet. Begge så på pengeunionen som en tvangstrøye for land i krise. Begge hevdet at stemmeseddelen var devaluert med overføringen av beslutningsmakt til overnasjonale organer.

Ved presidentvalget i Frankrike i 2017 fikk Marine Le Pen fra Nasjonal front og venstresosialisten Jean-Luc Mélenchon fra Det opprørske Frankrike til sammen nær halvparten av stemmene i første valgomgang. Det var et politisk jordskred. Nasjonal front var på få år blitt landets suverent største parti blant arbeiderklassevelgere, særlig etter at Le Pen la om det økonomiske programmet i mer sosialdemokratisk retning.

Konflikten mellom de etablerte og de nye nasjonale er allment europeisk, og den er langt fra over. I Storbritannia er den satt helt på spissen. Den liberale og EU-vennlige ukeavisen The Economist beskrev over flere sider i sitt forrige julenummer hvordan nasjonalismen var på framvekst over alt. Franske velgere har prøvd og forkastet president Macron i endeløse opptøyer. Han står som innbegrepet av den arrogante og internasjonalistiske eliten.

Den andre krisen var flyktningkrisen i 2015. Den forsterket virkningene av finanskrisen. Angela Merkel og Fredrik Reinfeldt bidro til å torpedere enhver mulighet for en samordnet europeisk politikk. De ville åpne hjertene og grensene for alle som ville komme. Da de måtte snu og stenge så raskt de kunne, var løpet kjørt.

Omfanget av migrasjonen og den tysk-svenske politikken bidro til å gjøre ordnet byrdefordeling umulig. Hvert land ble stående med sin nasjonale immigrasjonspolitikk. Slik er det fortsatt, og det ryster EU. Brexit kom i kjølvannet av arbeidsmigrasjon og annen innvandring, på toppen av avindustrialisering og utflytting av arbeidsplasser.

Så kommer den globale viruskrisen. Det gir liten mening å kritisere EU for mangel på overnasjonal solidaritet og felles opptreden. Renasjonalisering i krise følger av EUs karakter. Mangfoldet i Europa stenger for en samordnet krisepolitikk – land med vidt forskjellig konkurranseevne, ulik næringsstruktur og velferdspolitikk, ulik betydning av offentlig sektor, forskjellige styringstradisjoner og ulikt partisystem. I tillegg kommer ulike språk og ulike historiske tradisjoner som gjør en samlet debatt på europeisk nivå meningsfylt bare for et begrenset sosialt sjikt.

Dette er forklaringen på at EU har kunnet drive såkalt negativ integrasjon – bygge ned skranker, fjerne hindringer for fri flyt av varer, personer og tjenester, mens positiv integrasjon – en felles velferds- og budsjettpolitikk – er noe nær umulig. Det er umulig fordi EU ikke er en nasjonalstat; det er ikke et solidarisk fellesskap mellom borgere uavhengig av landegrenser. Derfor er sosial og geografisk omfordeling i større målestokk blokkert.

Under eurokrisen ville ikke tyske velgere akseptere store overføringer til grekere som ikke kunne styre penger. Det er dette som er kjernen i det politiske opprøret over hele Europa: kravet om at valgte regjeringer står til ansvar overfor egne borgere og deres velferd og sikkerhetskrav.

Her går det også en annen konfliktlinje lenger ut til venstre. Yanis Varoufakis var finansminister i Hellas i en viktig fase i 2015. Han hadde ansvar for forhandlingene med Troikaen – EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefond. Det ble en fiasko. Varoufakis slo tilbake med en bok om «de voksne i rommet», der han skandaliserte EU ved å referere fra private samtaler og lukkede møter som han hadde dekket med hemmelige opptak.

Året etter lanserte han aktivistorganisasjonen Democracy in Europe Movement 2025 (DiEM 25) som krevde demokrati og åpenhet i EU. Han fikk støtte fra de post-jugoslaviske filosofene Horvat og Žižek og en rekke andre venstreintellektuelle. Varoufakis’ modell av et demokratisk og gjennomsiktig beslutningssystem i Europa ville kreve en radikal omveltning av maktforholdene. Utopisk, sa mange av dem som ellers sto Varoufakis nær. Systemet vil vinne, som den venstresosialistiske historikeren Perry Anderson uttrykte det et par år tilbake.

Nå under viruskrisen er DiEM 25 svært aktiv. De foreslo nylig en kriseløsning i tre ledd: lånekreditter på tusen milliarder euro fra Den europeiske sentralbanken; solidaritetsutbetalinger på 20.000 euro til alle trengende; og et større gjenreisnings- og investeringsprogram for livet etter koronakrisen. Budskapet fra DiEM 25 er overnasjonalt og kosmopolitisk. De vil møte alle kriser med global solidaritet fremfor nasjonal isolasjon.

Igjen er problemet at DiEM 25 er en liten intellektuell elite med smal politisk forankring. De skriver om et åpent, demokratisk og solidarisk Europa og en solidarisk verden som om både Europa og verden var et nasjonalt fellesskap. Det gjør de i en tid der de fleste politiske indikasjoner peker i motsatt retning.

Vi får likevel ikke bare nasjonal isolasjon. Vi får et internasjonalt samarbeid om vaksineutvikling, medisiner og utstyr, samt utveksling av erfaringer. Det kritiske spørsmålet er hvordan tilbakevending til det normale blir balansert mot et system med bedre nasjonal beredskap, høyere selvforsyningsgrad, politisk og rettslig rom for offentlige kontrolltiltak, ressurser til rask og effektiv kontroll av grensene.

De tre store krisene det siste tiåret har alle pekt i retning av renasjonalisering. Globaliseringseuforien og det postnasjonale hegemoniet fra 1990-tallet er det få som husker. Senere er forsvaret for en verden med fri flyt og lave grenser blitt en presset kamp. Denne kampen står som dominerende konfliktlinje i hele den vestlige verden. Polariseringen mellom de globale og de nasjonale er blitt langt skarpere i alle land, i kjølvannet av krisene. Det er en slags borgfred i den akutte fasen av viruskrisen, i motsetning til situasjonen under finanskrisen og flyktningkrisen. Polariseringen vil slå inn igjen når den akutte fasen er over.