Verden vil fortsette etter koronaviruset. Som den gjorde etter svartedauen, spanskesjuken, de to verdenskrigene og det lille økonomiproblemet i 2008. Det tror alle økonomiske og politiske retninger også. Alle tror at nå vinner endelig vi! Nesten alle vil bli skuffa, for det meste blir som før.

De nasjonale og internasjonale konsernene vil beholde sin rikdom og politiske makt, sjøl om enkeltfirmaer og enkeltformuer kan gå til grunne. Klassekampen vil ikke opphøre. Det finnes i dag ingen politisk retning av betydning i Vesten som kan tørre å tenke på å styre kapitalkreftene. Å vende tilbake den økonomiske før-koronatida, er å vende tilbake til ei økonomisk krise der det ikke skjer noen økning av realproduksjon og realinntekt utenom økning i papirverdier; finanser. Det er å håpe på at det blir mer nasjonal produksjon for nasjonale behov. Det vil si at globalismen som overfor viruset har vist sin manglende handlingsevne og sine manglende leveranser, går livsvarig skadd ut av det. Det vil også si at Kina ikke lenger blir verdens produksjonsland. Men dette er dessverre lite sannsynlig. 

Av Ove Bengt Berg

Tilbake til før korona er tilbake til økonomisk stagnasjon, og verre

Den økonomiske nettavisa E24 skreiv 2. mars i år «Fremover venter Det internasjonale pengefondet (IMF) svakere vekst for verdensøkonomien, spesielt i Europa. I eurosonen falt den årlige økonomiske veksten fra 2,4 til 2,0 prosent fra 2017 til 2018.» For hele verden spådde IMF i oktober 2018 nedgang i veksten for 2019. Produksjonsveksten i Norge er nå på bare to tredeler av det den var i 1995. Sjeføkonom Harald Magnus Andreassen peker på at når vi produserer mindre varer blir vi reelt sett fattigere.

Sjeføkonom i Nordea, Kjetil Olsen, sa til Dagens Næringsliv 31. mars at sjøl den mest optimistiske prognosen vil være vond. Han tror det norske bruttonasjonalproduktet vil falle med mellom tre og ti prosent, og: Sjøl det mest optimistiske anslaget deres innebærer en verre nedtur enn både finanskrisa i 2008 og bankkrisa i 1987 og 1988. Større krise for de mektigste, jo kraftigere blir kampene om å overleve. Som alltid: De sterkeste vinner, ikke de fromme med den gode vilje.

Politisk er situasjon verre enn den økonomiske
Pål Steigan skriver på steigan.no 26. mars at han har fått et spørsmål fra en leser som ønsker seg «analyser og forslag til hvordan arbeiderklassen kan kjempe for å flytte fram posisjoner under og i etterkant av epidemien». Steigan er enig i det ønsket, men svarer:

«Foreløpig er situasjonen den at arbeiderklassens posisjoner er blitt rykket voldsomt tilbake bare i løpet av noen dager og uker. Og selve vilkårene for å føre klassekamp er blitt verre enn noen gang siden annen verdenskrig.»

Det er ikke bare det at arbeiderklassens posisjoner er blitt rykka voldsomt tilbake i forbindelse med viruset. Det begynte allerede på 1980-tallet. Nå skal all politikken styres gjennom globale og regionale organisasjoner. Etter at de tradisjonelle høyrepartiene begynte den nyliberale politikken etter initiativ fra USA, tok sosialdemokratene i hele Europa med entusiasme kraftfullt over. Særlig i Tyskland, men også i Norge med statsminister Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg med privatisering av offentlige statsbedrifter, offentlig forvaltning og pensjonsnedskjæringene. Det er ikke dristig å påstå at det ikke finnes et eneste medlem med verv i noe sosialdemokratisk parti i Europa med sjanse til politisk oppslutning som står for noe annet enn den nyliberale økonomiske politikken. Oppslutninga om delta i imperialistiske kriger er mye større enn kampen for en annen økonomisk politikk.  

Politiske kamper SV og Rødt ikke er rigga for og har sosialt grunnlag for

Hva har Rødt og SV å bidra med etter koronaen? Lite. De tror på det store skillet mellom Høyre og Ap. På NRKs meningsmåling 31. mars mister de oppslutning. For både SV og Rødt har forlatt antiimperialistisk og sosialistisk politikk. Veldedighet er blitt deres politikk, i samsvar med sine medlemmers og velgeres krav: Fra sosialisme til veldedighet.

Den store saka for begge disse partiene i den siste tida har vært kampen for at EU skal styre vilkåra for norsk trygde- og sosialpolitikk, ikke norske folkevalgte. SVs Freddy André Øvstegård blei helt stiv av skrekk i et NRK tv-intervju fra vandrehallen i Stortinget for muligheten av at Norge likevel skulle kunne bestemme disse vilkåra sjøl. At alle disse så brått skal sette seg opp mot EUs styringsrett over den økonomiske politikken i Norge, med krav om nasjonal industri, virker lite sannsynlig. Et sånt politikkskifte finnes det ikke sosialt og politisk grunnlag for i noen av disse partiene. SV og Rødt har liten innflytelse i LO. Rødt går i spissen for å stanse utvidelsen av kapitalismens akkumulasjonsområde som er privatiseringa av offentlig forvaltning og er i spissen mot imperialistiske kriger, men er ellers mye opptatt av antirasisme, økt innvandring for sammen med SV å kreve luftbru med minst 50 000 nye innvandrere fra Erdogan til Norge. SV holder fortsatt fast på vestlige kriger under dekke av å redde mennesker fra påstått udemokratisk undertrykking. Det som egentlig er imperialistiske røverkriger for erobring av råvarer, som angrepene på Libya og Syria.

Globalistene roper på mer overstyring av nasjonene

FNs politikk i møte med koronaen har vært en fiasko. FN har de siste tiåra drivi politikk på vegne av et aktivistisk globalistisk migrasjonssjikt fristilt fra de statene de høytlønna byråkratene i sine flotte kontorer skulle representere. EU er avslørt som fullstendig handlingslamma. «Splittet når det gjelder», bruker Klassekampen som avsnittsoverskrift i en kjøpt artikkel 31. mars. «–Enten gjør EU de som må gjøres, eller så er det slutt, sier Anttónio Costa, Portugals statsminister» sitert i Klassekampens artikkel «Eurosona trues på livet.» Den avsluttes med en uttalelse fra økonomiprofessor Guido Tabellini ved Bocconi-universitet i Italia:

— Hvis eurosona ikke makter å integrere seg bedre nå, vil den antakelig aldri klare det. Mange velgere vil trekke logiske slutninger av dette, og hele europrosjektet kan gå i oppløsning, spår han.

Likevel er de «vanlige» optimistiske, som SVs tidligere leder og statsråd, Erik Solheim. (I wikipedia utnevnt til «diplomat»). I Dagens Næringsliv 30. mars skriver Solheim forhåpningsfullt:

«Det er heldigvis overveiende sannsynlig at veien ut av krisen vil være grønn. … krisen forteller oss hvor avhengige vi er av hverandre i verden. Samtidig har nesten alle meningsfylte svar på viruset vært nasjonale, ikke grenseoverskridende. Men krisen har samtidig hamret inn at det 21. århundrets kriser og teknologier er globale i natur og krever felles handling. Vi vil se en ny globalisering. Vi er mer, ikke mindre avhengige av hverandre enn før.»

Erik Solheim arbeider langt fra Norge, og har kanskje ikke fått med seg at den mest lojale og underdanige staten overfor EUs utallige vedtak, Norge, har fått sine leveranser av smittevernutstyr forsøkt stansa av EU-landet Sverige og helt stansa av EU-landet Polen? I EU-samarbeidets ånd?

Ola Grytten: Færre på universitetene — flere håndverkere!
Konsekvensen av koronakrisen kan bli sjølberging og at enhver nasjon sørger for å sikre sine grunnleggende behov. På tv sa økonomiprofessor Ola Grytten fra Handelshøyskolen i Bergen for et par dager sida at det kunne bli viktigere å utdanne håndverkere i en sånn nødvendig ny situasjon, og at ikke så mange tok universitetsutdanning. Fantastisk å høre fra alle oss i Norge som daglig i boligsamvirket strever med å få håndverkere til å vedlikehold og repararere bygningsmassen. Samfunnet har utdanna altfor mange økonomer, jurister, eiendomsmeglere og politiserende humanister på universitetene. Det er feil bruk av samfunnets ressurser å betale for utdanning av sånne uproduktive sjikt. Norge trenger håndverkere, leger, teknikere og pleiere.

Ingen revolusjon, ingen maktomveltning, ingen ny kurs: Makta består
Krav om politikkendringer i motstridende retninger vil sannsynligvis få litt vind i seilene under og etter koronakrisa. Men de politiske og økonomiske kreftene imot en slik politikk vil ikke ta sin død av denne krisa. Enkeltaktører vil falle fra i løpet av krisa, men makta består. Som med «Kongen er død. Kongen leve!». De som har strevd før, vil fortsatt streve. Kanskje enda mer. Sjøl om de tror på mange ess etter ny utdeling av kort. Men: Makta vil fortsatt rå. Makta består.