Brexit og Trump, en følge av økonomisk stagnasjon og politisk motstand mot den

Globaliseringsfellen
Boka til de to Der Spiegel-journalistene
Martin og Schumann fra 1998, blir stadig
mer aktuell.

Dette innlegget blei første gang lagt ut 19. november 2016. Det er vel så aktuelt i dag, og legges ut på nytt:  

Litteraturhusets økonomidag blei arrangert 28. november. Martin Sandbu, postdoktor i økonomi og kommentator i Financial Times, og økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe, innleda.

Emnet var stoda etter Brexit og Trumps valgseier. Sandbu pekte på flere sammenfallende negative økonomiske utviklingstrekk, og både han og Ulltveit-Moe var bekymra for den politiske utviklinga.

Av Ove Bengt Berg

Sandbus hovedpoeng er at vi har det største fallet i utviklinga av BNP i de viktigste statene i verden siden 1930-tallet. Det var djup krise i 2009, og viktigst: skuffende oppgang etter det. Vanligvis følger det en oppgang etter en krise, men nå har veksttakten ikke tatt igjen veksttakten fra før krisa i 2009. Oppgangen har ikke nådd opp til takten/veksten før krisa. Og de store statenes økonomi vokser saktere enn de gjorde før. Veksten ligger 10-20 pst lavere. Det blir mindre til velstandsutvikling, og den samme nominelle gjelda øker i praktisk betydning.

Sandbu pekte på tre trekk ved de store økonomiene i verden:

1. Verdenshandelen har vokst saktere enn utviklinga i bruttonasjonalproduktene. Denne manglende veksten er noe nytt.
2. Det har vært rekordlave renter i lang tid. Av all økonomisk historie vi kjenner til har rentene aldri vært så lave så lenge.
3. Produktiviteten (bruttonasjonalproduktet delt på antall arbeidstimer pr år) synker: Entydig mønster: Det går tregere og tregere å produsere det samme med samme innsats. Det er alvorlig, fordi det bare er med økende produktivitet at en kan få økonomisk vekst som fører til materielle velstand. I det lange løp er det kun med økende produktivitet at en kan få øk vekst og materiell velstand.

Hvorfor skjer det?
IMF, det internasjonale pengefondet har sett på årsaken til nedgangen i internasjonal handel: 75 prosent av nedgangen i handel skyldes ikke handelsbarrierer, men fallet i investeringer og behovet for handel av investeringsvarer.

Rentene går ned fordi det ikke er vilje til investering. Forventer en at dette fortsetter, så blir det mindre investering. USA har nå kommet opp på 2006-nivå, mens Japan og eurosonen investerer mindre enn de gjorde for ti år sida.

Tilbud og etterspørsel:
Alle har vært for forsiktige med å drive opp etterspørselsfaktorer
Tilbudssida preges av lite innovasjon, proteksjonisme, flere eldre, økende gjeld og ødelagte banksystemer. Etterspørselen preges av mangel på investeringer, for mye gjeld, feil skattepolitikk og økende ulikhet. Omfordelinga som skjer ved at det har blitt mer ulikhet, svekker etterspørselen. Sandbu: Alle har vært for forsiktige med å drive opp etterspørselsfaktorer. Etterspørselsproblemene forplanter seg over på tilbudssida.

Både Brexit og Trump øker usikkerheten dramatisk, velgermassene som støtta Brexit og Trump innfører handelsbarrierer. May sier hun vil ta bedre vare på folk som stemte Brexit, med mer offentlig forbruk. Trump sier nei til handelsavtalene og vil øke offentlige investeringer i infrastruktur.

«Vårt lille land – en risikovurdering»
skulle Karen Helene Ulltveit-Moe snakke om. Hun sa at Norge var helt avhengig av handel, og helt avhengig av handel med EU og Storbritannia. Og at handel hadde gitt velstand til millioner over hele verden. Hun var derfor bekymra for følgene av både Brexit, Trump  og økende norsk EØS-motstand foruten den generelt høye norske EU-motstanden. Hun mente oppgaven var å opprettholde globaliseringens positive sider og gjøre noe for dem som hadde tapt på globaliseringa: Er det mulig å få globalisering til å gi noe bra til alle, eller går ikke det?

Som en liten åpen økonomi er Norge fullstendig avhengig av å selge det vi produserer  til andre land. Mens USA trenger ingen salg, de har et så stort hjemmemarked. En lukket verden, rasering av handelsavtaler, svakere EU, er også en dårlig nyhet for den fattige verden. For jo mer handel, jo mer verdiskapning: Handel løfter mange millioner ut av fattigdom. Derfor vil Brexit og Trump føre til at muligheten til å løfte millioner ut av fattigdom reduseres samtidig som at antallet økonomiske flyktninger vil øke.

Hvorfor er det så viktig for Norge hvor EU går? EU er den viktigste for oss. Norge trenger et EU i vekst. I EU er Storbritannia viktigst for oss. I forbindelse med Brexit, kommer Norge ikke til å bli forhandla med. Ulltveit-Moe er skuffa over nordmenns holdning til EU.

Økende politisk mistillit er en global pandemi
Ulltveit-Moe videre: I USA har de mista tilliten til at politikerne kan løse problemet, og misnøyen stiger også i Europa. Dette kombineres med realiteter: I Norge er det en uføreandel på ti prosent, og den øker for de unge, ikke for de eldre. Å ikke være i arbeid, å ta del i samfunnet, svekker samhørigheten og tilliten. Det som må til er en aktiv omfordeling via inntekts- og utgiftssiden på statsbudsjettet. Videre må en ha et regulert arbeidsmarked basert på en lovgivning tilpassa fremtidas og ikke gårsdagens arbeidsliv. Framfor alt må det være rammevilkår som fremmer omstilling fra én type aktivitet til annen aktivitet og ikke til passivitet. For nå blei en i stor grad omstilt til passivitet, mente hun.

I en tilleggskommentar sa Sandbu at det finnes noen som har grunn til å miste tilliten, de som har blitt skadelidende av globaliseringa. Noen har hatt grunn de siste 30-40 år. For tillit henger sammen med økonomiutvikling, åssen ting går.

Sandbu viste til at de fleste vestlige land nådde toppen av industriarbeidsplassen på 70-tallet. Likevel produserer USA mer i dag enn på 70-tallet. Det til tross for at områder med hjørnesteinsbedrifter har falt sammen. Produktene fra Kina førte til en ekstra støyt for USA og til stor arbeidsløshet. Han pekte også på at fram til år 2000 skjedde handel mellom mer like land, og det ble ikke så mange tapere av slik handel. Kina kom med en voldsom slagkraft og endra det globale arbeidsmarkedet med store tap for andre. Sandbu mente at politikerne skulle gått hardere til verks med omfordeling og markedsregulering.

Det blei pekt på at handel omfordeler velstand mellom land, og at de som får dårligere velstand må kompensere det på annen måte. Ulltveit-Moe viste til at innvandringa til Norge hadde vært vesentlig større enn i Storbritannia, og at når motstanden mot innvandring var så stor i GB, så måtte det skyldt¨es politikken de hadde overfor arbeidslivet.

Sandbu hevda at globalisering av finanstjenester har fungert skikkelig dårlig. Oppbyggingen av gjeld var et resultat av for stort finanssystem. Fri flyt av kapital er derfor betenkelig, mente han.

Sandbu bekrefter Sandleben: Ikke en finanskrise, men en produksjonskrise

Sandleben, realøkonomi årsak til krisa
Boka til Guenther Sandleben, Gnist

Særlig Sandbu presenterte en økonomisk alvorlig situasjon. Faktisk er det slik at Sandbu bekrefta det som Guenther Sandleben har hevda om finanskrisa: at den ikke er en finanskrise, men en krise i produksjonen. I boka «Finanskrise — myte og realitet.» hevder Sandleben det. Ordet stagnasjon blei ikke brukt av verken Sandbu eller Ulltveit-Moe. Og det finnes ingen politiske krefter som vil gjøre noe som kan bedre den økonomiske utviklinga. Snarere tvert imot: Det finnes ingen tradisjonelle politiske krefter som sier nei til den aktuelle utviklinga, de vil bare ha mer av den samme økonomiske politikken. Det vil ha mer skattelette til de rikeste, og mer inndragning av etterspørsel gjennom reduserte lønninger, reduserte pensjoner og økende gjeldsgrad. Og ikke minst fører de en politikk som øker den politiske usikkerheten.

I praksis er det også politisk umulig å få til noe annet. Eventuelt bare av de høyrepopulistiske kreftene. Ulltveit-Moe skrøyt av EØS-avtalens fordeler for Norge, og også av hvor viktig det var for Norge å allmenngjøre tariffavtaler. Men hun nevnte ikke hva som var hovedformålet og den lange tendensen med de fire «frihetene», og ESA-domstolens avgjørelser som innskrenker mer og mer av det som kalles den norske modellen og mulighetene til å bruke politiske virkemidler. Økonomiprofessoren er nok litt blind på sitt politiske øye.

Hva er det som virkelig kan få fart i investeringene og etterspørselen i en stadig økende sirkel? Det har historia vist. En verdenskrig ville fått i gang den økonomiske sirkulasjonen igjen. Den er jo dessverre heller ikke det minste usannsynlig. Den økonomiske nedgangen skjerper ikke bare de økonomiske, men også de politiske konfliktene statene mellom. Det er en samstemt veldig krigslyst særlig i Europa blant de tradisjonelle politiske kreftene. De som i Norge går fra Frp og hvertfall til SV, om ikke lenger til venstre. Det var et nærmest enstemmig politikerkorps som slutta opp om krigene som begynte med oppdelinga av Jugoslavia, og fortsatte med angrepene på Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Og til å skjerpe konflikten med Russland. Det er yngre generasjoner som er i ferd med å overta ledelsen av statene i Europa som nå har en svært naiv og historieløs oppfatning av makt og konflikter i verden, og som tror at om bare de «onde» tas, så blir det fred og fordragelighet med internasjonale lover som alle, også de mektigste statene, bøyer seg for.

Finnes det håp? Tja, jeg tviler. Men som Finn Gustavsen avslutta en leder i ukeavisa Orientering i 1965 om FNs framtidige muligheter: «Vi får beholde håpet, men være uten illusjoner

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s