Virus ikke årsaken, treffer en økonomi i krise

IMG_4913
Foto: OBB

Børsene faller over hele verden, like mye som i 1987. Det framstår som at den sjukdommen som koronaviruset har utløst, er årsaken til den økonomiske krisa. Det er feil. Viruset er bare en tilfeldig kriseutløser.

Særlig i Vesten er det i praksis nesten ingen produksjon av realverdi. Den økonomiske veksten i hele verden — produksjon av realverdi, fysiske varer — synker og har sunket i flere år. Kina er verdens produksjonssamfunn. Både nesten ingen renter, til dels negative renter, er et tegn på en økonomi sterkt i ulage.
Verden må deglobaliseres og statene må sikre seg produksjon for egen befolkning i samsvar med prinsippet om nasjonalt sjølstyre og sjølberging. EU-kommisjonen bryr seg ikke om folk. 

Av Ove Bengt Berg

Kraftig produksjonsnedgang
I Norge…
Eric Nævdal skreiv 22. januar i år i Klassekampen: «Det er betydelig usikkerhet i verdensøkonomien. Mange indikatorer tyder på at det går mot nedgangstider. Men i finansbransjen er det glade dager.» Og: «I Norge har kapitalproduktiviteten falt med 1,5 prosent i året de siste 25 år. Det betyr at vi får bare 2/3 så mye BNP per enhet kapital som det vi fikk i 1995.»

I Dag og Tid nr 9 i år tar Jon Hustad opp spørsmålet om kapitalismens funksjon i dag. Hustad viser til at den gjennomsnittlige produktivitetsveksten i Norge mellom 1945 og 1975 var i snitt 5 prosent per arbeidstime, og fra 1975 til 2005 på 2,5 prosent. Fra 2008 til nå har produktivitetsveksten vært på under 1 prosent i året og null om vi regner med nedgangen i oljeproduksjonen. «I Noreg ligg vi no på to tredjedelar av det vi låg på i 1995», skriver Hustad.

Produktiviten synker, det vil si hvor effektivt det kan produseres raskest mulig med færrest mulig ressuser. I byggeindustrien har produktiviten sunket mest, særlig fordi det har vært billigere å tilsette ufaglærte arbeidere fra Østeuropa enn å bruke effektive maskiner. Nærmest en reaksjonær produksjonsutvikling. Samtidig er 11 prosent av potensielle arbeidstakere utafor arbeidslivet, og andelen yngre øker mens andelen eldre synker. Ikke sysselsatte har også økt med den store innvandringa til Norge og med etterfølgende familiegjenforening. Få av disse er i arbeid, og i så fall bare kortere tid. Vi har mindre effektiv produksjon samtidig som et økende antall ikke er i arbeid.  (95 prosent av dem som kom til Sverige i 2015, er ikke i arbeid og lever på offentlig stønad).

Interessant nok har boligprisene i Norge siden 2001 økt med hele 159 prosent, høyest i hele verden. Med det har også norske familiers gjeld økt betydelig. Samtidig med at realinntekten for nordmenn har gått kraftig ned de siste åra. I Økonomiske analyser 1/2015 skreiv SSB om åra 2006-2014: «…den svake realinntektsveksten. I årene 2006-2014 var den i gjennomsnitt på 0,9 prosent per år. Målt per innbygger har utviklingen vært enda svakere; realdisponibel inntekt per innbygger var 0,3 prosent lavere i 2014 enn i 2006.» Og SSB skreiv også «…fallet i realinntektsveksten skyldes også i stor grad at produktivitetsveksten har falt etter 2005

I Aftenposten 14. mars skreiv sjeføkonom Elisabeth Holvik i Sparebank 1 at produktivitetsveksten i Norge har vært lavere enn hos land vi konkurrer med. Oljeinntektene de siste tiåra har vi i følge Holvik brukt «til å øke offentlig sektor og øke lønnsnivået i hele økonomien, inkludert offentlig sektor og i organisasjoner som er helt eller delvis finansiert over statsbudsjettet.» Det er uunngåelig å peke på denne litt ubehagelige sannheten om den omfattende skjulte og kostbare arbeidsløysa i Norge:  Foruten de mange unge uføre og alle innvandrerne som ikke er i arbeid, er det også yrkesgrupper som aksjemeklere, eiendomsmeklere, litteraturforskere, politiske forskere og alle de ansatte i statsfinansierte politiske propagandaorganisasjoner (NGOer). Disse skaper ingen realøkonomisk utvikling, bare økte inntekter til seg sjøl.

… i Vesten
I OECD har produksjonen i de samme 12 åra liggi på litt over 1 prosent i gjennomsnitt. Eric Nævdal skreiv i den tidligere siterte artikkelen at kapitalproduktiviteten de siste 25 åra i alle land i OECD utenom Finland har falt med 1,5 prosent i året. I OECDs største økonomier får en mindre produksjon ut av hver enhet realkapital enn før.

Krugman-1Nettavisa E24 skreiv 2. mars 2019: «Fremover venter Det internasjonale pengefondet (IMF) svakere vekst for verdensøkonomien, spesielt i Europa. I eurosonen falt den årlige økonomiske veksten fra 2,4 til 2,0 prosent fra 2017 til 2018.»

At realproduksjon er viktig, sier også sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i Sparebank1 Markets indirekte i denne kommentaren til nrk.no 17. mars i år: «– Hvis vi må stenge enda mer, blir det produsert mindre, og vi blir reelt sett fattigere. Slik sett hjelper det ikke å pøse inn penger, det blir ikke mer varer av den grunn.» [Utheva av OBB]

Den økonomiske etterkrigspolitikken gir økonomisk krise
Formålet med kapitalismen er ikke å produsere varer og tjenester for å tjene samfunnsmessige behov, men for å øke kapitalen for de rikeste. Kapitalisten produserer kun varer som gir han fortjeneste, helt uavhengig av hva som er det samfunnsmessige behovet. Det er som Bertolt Brecht skreiv: Sulten oppstår ikke, den organiseres av kornhandelen.

Etter andre verdenskrig var det i Europa og i Norge sterk politisk kontroll med økonomien, det vil si den kapitalistiske økonomien. Det var nødvendig for gjenoppbygging, og for å hindre politisk oppslutning om den økonomiske politikken Sovjetunionen førte.

Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck beskriver den økonomiske utviklinga sånn: Rundt 1960-tallet kom det til et punkt hvor realøkonomien ikke produserte nok til å bruke til velferdsordninger og høyere lønninger. Samtidig ville kapitalen ut av det samarbeidet som hindra kapitalistisk utvikling og akkumulasjon. Dette blei først forsøkt løst gjennom å ta opp statlige lån på reelle verdier som ikke fantes. Det førte til en uakseptabel inflasjon for kapitalen. Inflasjon er å svekke långivernes inntekter på bekostning av låntakerne. Dermed blei det, og tøffest og raskest av Ronald Reagan og Margareth Thatcher, kraftige nedskjæringer av den statlige gjelda. Følgen av de statlige nedskjæringene blei at offentlig velferd og lønnsøkninger måtte skrinlegges. I stedet økte den private gjelda. Velferdstiltak blei privatisert. Ikke bare Reagan og Thatcher oppnådde fagforeningsknusing og praktisk opphør av streik som en ekstragevinst med denne politikken. I Tyskland gikk sosialdemokratene med Gerhard Schröder i spissen for kraftige sosiale nedskjæringer, slik Ap i Norge gjør med pensjonene. I Storbritannia gikk den «radikale» sosialdemokratiske lederen, norske venstreorienterte sosialisters helt, Jeremy Corbyen, i spissen for å holde landet i EUs kapitalistiske jerngrep, noe som gjorde at britiske arbeidere feide han og Labour vekk fra enhver innflytelse.

Alle politiske retninger i Europa, og i Norge, med full støtte av enhver journalist slutta ukritisk opp om denne liberaliseringa. Sosialdemokratene blei ivrige tilhengere av oppheving av all økonomisk styring. De rike blei rikere, og velferdsytinger blei skjært ned, særlig pensjoner. Det ble økt vekt på finanser, nærmest som et lottospill. Samtidig blei mesteparten av den vestlige industrien overlatt til Kina, som dermed ble verdens produksjonssamfunn.

Krisa er også forventa. Aftenposten skreiv om dette i forbindelse med Davos-møtet i 2018:

returnI Davos trekker investor Johan H. Andresen, Harvard-professor Kenneth Rogoff og flere andre frem Kina som et av de største usikkerhetsmomentene. Kommer det alvorlige sykdomstegn derfra, kan det smitte resten av verden.
Rogoff har også en annen bekymring. Ved tidligere kriser har sentralbankene kunnet sette ned rentene kraftig for å få liv i økonomien. I dag er styringsrentene fortsatt nær null i mange vestlige land.
– Hvis det skulle komme en ny finanskrise, har vi ikke engang en plan A, sier han.

Et økonomisk system som er så sårbart at det bryter sammen av tilfeldigheter som et virus, kan vi ikke lenger basere oss på.

Ikke gjenoppbygge dagens økonomi, men deglobalisere og deliberalisere økonomien: Innføre politisk styring over økonomien
Sosialismen står ikke på noen mulig dagsorden. Heller ikke en sosialdemokratisk forsiktig styring av samfunnsøkonomien, for det finnes ingen medlemmer i noe sosialdemokratisk parti i Europa som en gang tør tenke på politisk styring av samfunnsøkonomien. Likevel bør den nåværende synlige fiaskoen for den kapitalistiske verdensøkonomien brukes til å reise alternativer mot den.

For det første må verdensøkonomien deglobaliseres. Ethvert land må sjøl sørge for egen produksjon av nødvendighetsvarer for å sikre egen befolkning. EU-kommisjonen bryr seg ikke om enkeltland, og dermed heller ikke vanlige folk. Bare sine egne «fire friheter», et annet begrep for kapitalistisk tvangstrøye.

Struping av finansøkonomien, mer vareproduksjon
Rundt 1990-tallet blei det under president Bill Clinton innført bedriftsregnskap for hver tredje måned, fire ganger i året, etter krav fra aksjemeglerne. Dette var for å få fart på aksjesalget. Men det krever mer byråkrati med så ofte regnskap, og det oppmuntrer ikke bedriftene til langsiktig tenking. Det er heller ikke aksjeverdienes variasjoner basert på aksjonærenes tilfeldige psykologi som øker bedriftenes og dermed statenes effektivitet og produksjon.

Finansøkonomien må strupes og det må legges mer vekt på å bygge realøkonomi. Det er som Senterpartiets stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen sa i 1993 om at vi ikke bare må «stå opp tidlig om morran», men viktigere «Norge bør produsere vaskemaskiner». Vaskemaskiner ment som tilsvarende maskiner og utstyr. Norge som annerledessamfunnet. Eller riktigere: Foregangslandet.

Penger må brukes til samfunnsmessig viktige områder som infrastruktur, vareproduksjon, boliger, og til å begygge om næringslivet i retning av mer vedlikehold og reparasjon. Luksuriøse tiltak som store boliger, flere fritidsboliger og hyttebyer må en stanse finansieringa av. Utdanningsmidlene må flyttes fra snikk-snakk-fritidsfordriv som litteratur og sosialantropologi (humanoria) over til utdanning i realfag med grunnforskning knytta til slike fag for å utvikle realøkonomien. Særlig utdanning til yrkesfag for vedlikehold av realkapital som boliger, bygninger og infrastruktur. Alle de politiske aktivistene i NGOene får skaffe seg annen finansiering enn statsfinansiering, eller heller ta plass blant vanlige folk i produksjonslivet.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s