I Norge har vi et kjempestort kommunalt og statlig byråkrati, og regjeringa har mange store prinsipielle og strategiske spørsmål å ta stilling til. Likevel har regjeringa tatt seg tid til å blande seg opp i et enkeltvedtak, og gjort den til ei sak av høyeste politiske viktighet. Så viktig at den har sprengt regjeringa og ført til dens avgang.
Utgangspunktet for den saka er et prinsipp om at den norske staten er ansvarlig for å hente hjem alle norske statsborgere som har forulykka eller fått problemer hvorsomhelst i verden. Åpenbart i konkurranse med reiseforsikringsselskapene.
Men hadde jeg gått meg fast i fjellet opp mot Alpspitze eller Zugspitze i Tyskland, ville ikke den norske regjeringa sendt helikopter ned for å hente meg, om jeg hadde vært aldri så livsutsatt hengende i et snart brutt klatretau. Både fordi da ville regjeringa ha vist til at jeg burde hatt reiseforsikring, og aller viktigst: Den tyske staten ville ikke ha finni seg i at norsk militær innsats hadde slåsst seg inn i tysk territorium for å redde meg.
Nå ville selvfølgelig ikke noen norsk regjeringa ha brukt statlige midler for å redde livet mitt hvor som helst i verden, for enhver tenkelig norsk regjering ville nok sagt at når jeg ikke respekterer og beundrer islamsk religion og betydelig innvandring fra slike tilhengere, så kan jeg som påstått rasist bare ha det så godt om tauet brast og jeg falt i døden i et av Alpenes mange bratte fjellsider.
Noen nordmenn får den æra at staten bruker penger og ressurser for å hente dem hjem. Enten det gjelder reaksjonære leiesoldater i Afrika eller noen som kjemper for at et islamsk kalifat fra Midtøsten skal spre seg til hele Europa og verden med sine sharialover og sine intensiverte hodekappinger av «vantro». Eller noe så harmløst som turister som ikke tar ansvar for egne handlinger og krever at «min utlandsreise, den har staten ansvar for, ikke jeg.» Denne problemstillinga tok jeg opp i et innlegg i Aftenposten Aften 5. januar 2005. Innlegget er plutselig blitt svært så aktuelt igjen:

Av Ove Bengt Berg

«Hvem har ansvaret?

En flodbølge som følge av et jordskjelv har ramma en verdensdel. Kanskje har så mange som 200 000 dødd. Langt flere overlevende har fått sitt levebrød og sine hjem ødelagt — kanskje for et tiår framover. Samtidig er noen tusen av de døde og skada europeiske turister. Av rundt 8 000 norske turister i området kan drøyt 100 ha mista livet under flodbølgen.

Fra turister, journalister og politikere reises det nå kritikk mot norske myndigheter fordi de ikke har reagert raskt nok og riktig nok på ulykkesstedene, og for at de ikke har fått nordmenn hjem og til norske sykehus. En tilsvarende kritikk reises også i Sverige. Tross all forståelse for forferdelige opplevelser jeg er blitt forskåna for å oppleve, må jeg innrømme at jeg har problemer med å forstå denne kritikken mot norske myndigheter.

Mange nordmenn ser på Sørøst-Asia som et slags paradis med varme, sol og strender. Et sted der en kan flykte fra norsk vinter. Her er det også svært billig for nordmenn å feriere. Det er billig fordi lønningene lokalt er lave, og myndighetene har ikke de ressursene vi [forutsetter]. Det betyr blant annet få krav til og liten kvalitet på bygningssikkerhet, på generell infrastruktur og til katastrofeberedskap. Det må være ei grense for det offentliges ansvar der individuelle rettigheter og plikter overtar. Har altså den norske staten en plikt og en rettighet til på turisters krav å reise til andre land med innflydde hjelpemannskaper og hevde «vi tar oss av våre»?

Hvorfor skal nordmenn som frivillig drar på ferie til andre land ha rett til å bli henta hjem til Norge? Er omfattende hjelpeaksjoner for turister i utlandet en statlig oppgave? Bare fordi det var mange norske turister som forulykka samtidig, eller fordi de var i et lavkostland?

Kan en enslig nordmann i en fallulykke på en alpetopp i en velstående europeisk stat der en fjellblokk raser ut, kreve norsk statlig transporthjelp til et norsk sykehus? Eller må det være fire eller førti eller fire hundre nordmenn som blir ramma av ulykker samtidig? …

Thailandske sykehus og thailandsk helsepersonell rapporteres å fungere utmerka, …

Men hva om utenlandske og særlig utenlandske offentlige tjenestemenn i andre land er til hinder for og setter til side nasjonale myndigheter? Ville vi i Norge i en tilsvarende situasjon like å bli invadert av amerikanske, kinesiske eller indiske myndigheter som ville redde og hente hjem «sine egne» turister og innbyggere? [Dagsaktuell kommentar: Hvilken avtale har den norske regjeringa hatt med syriske myndigheter som har den folkerettslige kontrollen over Syrias statsareal?]

Det er bestemt at en kommisjon skal vurdere myndighetenes innsats for nordmenn i denne katastrofen. Da bør en også drøfte spørsmålet om hvor grensene går for myndighetenes og det norske fellesskapets ansvar for turister som på eget initiativ reiser på private feriereiser.»