Partiet Rødt har de siste åra gjort en fortjenestfull innsats særlig mot privatisering av offentlige tjenester, og partileder Bjørnar Moxnes begynte også året godt med å ta klar avstand fra USAs henrettelse av en av Irans toppledere. Bra, og takk!
Men: Bjørnar Moxnes starter sitt nyttårsønske på Facebook på fjorårets siste dag med målet om at 2020 blir et år som vil «vise at det er mer som samler oss enn som skiller». Det betyr å vinne over «krefter som vil splitte oss etter etniske, religiøse og kulturelle forskjeller». Åpenbart som hovedmålet. Å overvinne disse splittende kreftene betyr «at solidariteten seirer». Moxnes har et verktøy for denne hovedoppgaven: «Skal det bli noe mer enn tomme ord, må vi bekjempe de økende klasseskillene». Å hindre de økende klasseforskjellene er altså et middel til å oppnå et større og viktigere mål. Det er ikke tvil om hva Moxnes mener det er: nemlig å bekjempe rasismen. Det er også i samsvar med det Rødt og medlemmene ellers legger avgjørende vekt på å framstille som sin hovedsak.
Antirasisme for dem som styrer definisjonen av den, dreier seg foruten om støtte til religionen islam, også å øke innvandringa til Norge. Å øke innvandringa til Norge deler Rødt med den tradisjonelle høyresida som representerer de ledende bedriftseierne og de mest konsekvente markedsøkonomene. Men den økte innvandringa, og den politikken overfor innvandrerne i Norge som Rødt kjemper for, det som er antirasisme i Rødts øyne, øker klasseskillene både i Norge og i Europa.
Når økt innvandring og hensynet til innvandrere blir Rødts hovedsak og ikke økonomisk kamp og kampen for fred og nedrustning, bryter Rødt med den tradisjonelle arbeiderklassen og tradisjonene i norsk arbeiderbevegelse.

Av Ove Bengt Berg

Moxnes: «Krefter splitter oss». — Hvem?
Moxnes hevder det er noen krefter «som vil splitte oss etter etniske, religiøse og kulturelle forskjeller». Og da tenker selvfølgelig ingen antirasister på innvandrere som en del av disse «kreftene». Og aller minst på Zeliha Acer, ansatt som ungdomskoordinator i Muslimsk Råd Norge. Hun som påstått salafist som nekter å håndhilse på enhver «vantro», også når den «vantro» er kronprinsen. Men en mannlig imam kan slike damer hilse på.

Kjernen i multikulturalismen, flerkulturen, er jo nettopp oppsplitting «etter etniske, religiøse og kulturelle forskjeller». Det er tilslutninga til denne splittende samfunnsideologien som gjør både klassekamp og et likestilt og sosialt rettferdig samfunn, sosialismen, umulig.

Antirasismen — Rødts hovedsak
Et nyårsønske på Facebook til medlemmer og venner kan være skrivi uten å være forberedt på nitid gransking av kritiske personer. Men Moxnes følger helt sikkert sine impulser om hva medlemmene prioriterer når han skal hilse til sine partimedlemmer og venner for nyåret. Og da er kamp mot rasismen naturlig for han å begynne med, fordi det er det viktigste for Rødt. Det går også tydelig fram av Rødts hjemmeside, med fyldig dekning av rasismen der all kritikk av innvandring og islam er rasisme.
Rødt kan uten tvil på kort varsel stille mange tusen på gata i Oslo for enhver som ønsker å få opphold og underhold i Norge. Ingen andre saker er Rødts medlemmer så engasjert opptatt av som det de kaller kamp mot rasismen og kamp for økt innvandring. Rødt har et eget underutvalg mot rasisme som det opplyser om på Facebook. Det heter «Antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg i Rødt» og har motstand «mot rasisme, islamofobi og stengte grenser» som sin hovedoppgave. (Også for Antirasistisk senter er kamp for økt innvandring en viktig oppgave. Den viktigste?)

Moxnes: «Økende forskjeller er bensin på bålet som høyrepopulistene vil tenne»
Ønsker noen politiske retninger «bål», eller konflikt, for bålets/konfliktens egen skyld? Hvem i så fall, utenom voldsromantikerne i Antifascistisk aksjon? Mer riktig er det å si at alle ønsker gjennomslag for sine politiske standpunkter. Noen vil ha stans i innvandringa og en helt annen politikk overfor de politisk/religiøse særkrava fra de mest aktive av innvandrerne. Er det det som er å helle «bensin på bålet»? Hvorfor er ikke kampen for økt innvandring og kampen for religiøse og kulturelle særrettigheter for innvandrerne å helle «bensin på bålet»?

Har «høyrepopulistene» drivi fram de økonomiske forskjellene?
Som Bjørnar Moxnes hevder.
Før noe høyrepopulistisk parti oppstod blei nyliberalismen drivi fram i USA og hele Europa med sin spede begynnelse på 1970-tallet. Det var under regjeringene til de tradisjonelle «moderate» høyrepartiene, i Europa sammen med sosialdemokratene, til dels under sosialdemokratenes ledelse, at de sosiale forskjellene økte markant. Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap og leder av den siste maktutredninga i Norge, sa følgende i sin åpningstale på Bjørnsonsfestivalen i april 2019:

Selv om norske sosialdemokrater fortsatte å snakke om økonomisk ulikhet når det nærmet seg valg, har ulikhetene økt under samtlige regjeringer i mer enn 25 år. Sosialdemokrater ga tilslutning til privatisering, markedsstyring og overnasjonalitet. De ble særlig sterkt opptatt av de kulturradikale sakene som appellerer til de høyt utdannede. Det er interessene til marginaliserte grupper, det flerkulturelle samfunn, innvandrere og flyktninger, likestilling, likekjønnede ekteskap.

Moxnes sin virkelighetsbeskrivelse med påstanden om de ekstreme forskjellene mellom dagens regjering og Arbeiderpartiet/Senterpartiet/SV — der han kaller Solberg-regjeringa «den mest høyrevridde regjeringa siden krigen» — har ikke dekning i faktisk politikk. Tenk bare på den aggressive imperialistiske bombinga verden rundt av Ap-regjeringene. Det er ikke til å tro at Bjørnar Moxnes er så kunnskapsløs at han ikke kjenner til realiteten i Aps politikk, så da er heller spørsmålet: Hvorfor bidrar han til opprettholde illusjonen om det store og uforsonlige skillet mellom Aps politikk og Høyres/Frps politikk? Det er en helt unødvendig rødmaling av et til dels ledende markedsliberalistisk og militaristisk imperialistisk parti som Ap, og helt avgjørende for å øke de økonomiske forskjellene med å skjære ned pensjonene (Jens Stoltenberg).

Næringslivets og venstres felles kamp for økt innvandring gir økte klasseforskjeller
Den tradisjonelle høyresida som representerer arbeidsgiverne arbeider for økt innvandring for å presse ned lønningene. De ønsker også at så mange som mulig av innvandrerne må forsørges av felles skattemidler sånn at de sosiale ordningene mister politisk oppslutning. Særlig om de også skal gjelde for svært mange andre i hele EU. Sånn øker de økonomiske forskjellene og rammer dem som bare har støtte til «høyrepopulistene» å uttrykke sin misnøye med og forsvare seg med. (Flere «høyrepopulistiske» partier arbeider for mye høyre pensjoner enn regjeringene til de «moderate» høyrepartiene og sosialdemokratene).
Rødt vil innvandring av humanitære veldedighetsgrunner og «Fellesskap på tvers av grenser». Men Rødt har ikke klart å stanse de økende klasseforskjellene i Norge med denne innvandringa og heller ikke med sin aktive og engasjerte støtte til alle innvandrernes religiøse og kulturelle særkrav. Snarere tvert imot. De ledende markedsliberalistene vet hva de vil. De har kunnskap, er godt organiserte og handler deretter. Rødts og andres felles politikk med næringslivet om økt innvandring øker klasseforskjellene, det viser utviklinga fra Norge og ellers i Europa.

Høyresida og Rødt utgjør en knipetang mot vanlige arbeideres velferd.