«Fred, frihet og alt gratis»: Jeg skal bare ha, etter mine regler

8FC96441-008C-4A2E-AEF7-79617449C616
KK 09.11.19

Spørsmålet om straff for å ha brudd vilkåra for å motta offentlige stønader, har ført til en flodbølge av indignasjon på vegne av dem som ikke aksepterte eller brøy seg om vilkåra for de ytelsene de fikk. De — som 1,6 promille av dem nær 150 000 som i 2016 fikk arbeidsavklaringspenger — som brøyt vilkåra framstilles som forfulgte stakkarer som helt uskyldig er utsatt for et tilfeldig statlig økonomisk overgrep.  

Klassekampen holder seg med en skribent som heter Janniche Brustad. Lørdag 9. november skreiv hun, etter først å ha sagt at en sak har minst to sider, så har den, når hun får skrivi seg seg varm, likevel bare en side.  

Hvorfor klarte 98 prosent å følge vilkåra?
Det er mange hundre tusen som hvert år mottar midlertidige stønader fra den trehoda etaten NAV (pensjon, arbeidsløysestønad og sosialhjelp), enten stønad etter folketrygdloven, stønad for arbeidsledighet og sosialhjelp. Alle mottar de stønader på visse vilkår. Hva har alle disse hundretusener som har fått stønad og forholdt seg til vilkåra gjort galt? Er de bare idioter? Eller: Hvorfor kunne ikke de ytterst få klare å følge de vilkåra som alle de andre klarte? De kan da vel lese de og, og hvorfor kunne de ikke søkt om unntak fra vilkåra? For Brustad i Klassekampen blir stønadsmottakerne stilt overfor et valg mellom pest og kolera. Det er et litt annet refreng i den samme sangen som representantene for narkotikamisbrukerne stadig framfører: Ethvert overdosedødsfall er statens skyld: For den enkelte handler ikke som et sjølstendig vesen, men som en automat etter statlige vedtak. 

Historiker Finn Olstad har lagt ut følgende på sin Facebook-side:

«Når jeg leser så øyet blir stort og vått om NAV-skandalen, må jeg tenke på hva Thorbjørn Berntsen skriver i Klar tale. På Aker hadde de nemlig i rørleggerverkstedet i 1950-årene en hjelpekasse ved sykdom. Men det var et par mann som var mye sykmeldt, og det mest mistenkelige var at de nærmest jobbet på skift. Så klubben besluttet å spionere. Og ja, det viste seg at de hadde annen jobb mens de trakk penger både fra hjelpekassa og kretssykekassa. Den gangen var det ingen nåde. Klubben sørget for at begge fikk sparken. «Tanken var helt grei og i samsvar med den måten folks forhold til solidaritetsbegrepet var. Man aksepterte ikke at enkelte gjennom å misbruke de sosiale hjelpeordningene skulle hindre en forbedring av ytelsene til beste for alle som av en eller annen reell grunn ble sjukmeldte

Ny norsk «verdi»: Alt skal statsfinansieres, og vi får et velstående politisk sjikt
Nå er det andre tider. Mottoet som de skal ha hatt i Sovjet: «Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke få brød», er nå utenkelig. Nå skal det være en statlig oppgave å finansiere alle gode formål, og alt fra tenketanker til andre påvirkningsorganisasjoner skal betales av staten. I tillegg har vi fått oljepenga som kan brukes til å betale alle disse gode formåla. Det har spredd seg en aksept for at alle påståtte gode formål skal betales av fellesskapet, det har nærmest blitt en «norsk verdi». Sånn utvikles også et stort lydig høyt statsfinanisert politisk sjikt i symbiose med våre medier, også de statsfinansierte. Denne holdninga smitter over på alle, også dem som som trenger offentlig stønad for å overleve uten arbeid.

Når alt er gratis, blir det ingenting
Det blir en forutsetning det som Gatas parlament i 2004 sang om: Fred, frihet og alt gratis. I tillegg er det klarere hva dette betyr: Å få alt gratis så mye en vil — etter egne regler tilpassa sin egen posisjon. Det er det som mediene og de fleste politikerne nå hyller, er jo nettopp at både skal de få offentlige ytelser, og de skal sjøl kunne følge de reglene de vil, frikopla fra de forutsatte vilkåra. Dette er jo anarki i praksis. I et sånt samfunn blir det verken politisk støtte for velferdsordninger, eller noen produksjon som kan skaffe overskudd til velferdsytelser.

«Sakens kjerne heter EØS»
Det hadde kanskje ikke vært så ensidig omtale av dem som brøyt vilkåra, om ikke dette skjer for å tildekke det som Norges politiske elite anser som en søyle i «den eneste mulige politikken»; EØS-avtalen. At det er EU og dets nidkjære underorgan ESA som styrer i Norge, ikke norske folkevalgte politikere. For flertallet av norske politikere ønsker både vilkår for ytelsene og at norske skattebetaleres ytelser skal gå til nordmenn, ikke til andre europeere som er innom på kortvarige besøk for å ta med seg gode norske ytelser i andre EU-land. Som Raymond Johansen, og regjeringa i juni i år. Ikke bare er det omtalt på dette nettstedet i to innlegg, men også tidligere leder i Nei til EU, Henning Olaussen, som i Klassekampen 13. november skreiv at «Nav-skandalen er politisk — og sakens kjerne heter EØS: En klargjørende sak.» Olaussen skriver i denne artikkelen: «EØS-tilhengerne i det politiske Norge bør gjøre avbikt og tilstå».

EØS som kjernen i denne saka, ikke Senterpartiets sak
Interessant nok er Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum ikke opptatt av EØS-avtalens betydning for denne saka. Han er ute etter regjeringskritikk i stedet med ønske om sak i Stortingets kontrollkomite, sammen med Rødt. Kanskje Senterpartiet tenker at det er for utfordrende å bringe EØS inn i debatten, når det nå ligger an til en fellesregjering mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s