Når herberget, tigging og TV-aksjonen er løsninga: Fra sosialisme tilbake til veldedighet og Afrikamisjonen

Fakta om TV-aksjonen
Fra nrk.no

Nyliberaliseringa av  økonomien begynte flere tiår før Sovjetunionens fall, men har skutt fart etterpå. Alle politiske partier har gått flere skritt til høyre. Blant mangfoldet av «venstrepartier» er den økte oppslutninga om imperialistiske kriger — kalt «humanitære kriger» — den mest markante endringa i Europa. Den økonomiske kampen har for det meste tapt for den påståtte viktigere kampen mot rasisme, for minoriteter og for været over tid; klimaet. Venstreopposisjonelle har blitt velutdanna og nedlatende, uten samfunnsinnsikt. Med få om noen «klassedesertører». Da er det ikke mer enn naturlig at veldedighet blir den politiske preferansen i samsvar med den førsosialistiske overklassens svar på fattigdom.

Veldedigheten har et godt utgangspunkt: Den bygger på et ønske om å hjelpe dem som trenger det. Men vi veit i dag at det bare er politiske samfunnsmessige tiltak som kan løse samfunnsmessige problemer nasjonalt som internasjonalt. Norsk utviklingshjelp er en fortsettelse av den kristne tvangsmisjoneringa i særlig Afrika, «Afrikamisjonen». Misjonens oppgave er heller ikke sosial hjelp, men å få folk til å tro på den kristne religionen. De norske milliardene i utviklingshjelp i åra etter verdenskrigen har ikke brakt utvikling og sjølstyre til Afrika. U-hjelpen har bare gitt oss mange sjølgode «fariseere» og et helt galt bilde av forutsetninga for utvikling. For enhver nasjons, enhver folkegruppes utvikling, kan bare være deres eget verk. Norge fikk ikke utviklingshjelp på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet for å utvikle næringslivet, det nasjonale fellesskapet og sjølstyret. Gratisrom for de husløse «…forandrer ikke verden, …forbedrer ikke forholdene mellom menneskene, …forkorter ikke utbyttings tidsalder», skreiv Bertolt Brecht om tiltaket for de husløse: herberget. Dette rammer illusjonene om nytten av tv-aksjonen, og andre veldedige tiltak, ofte kalte humanitære, som tilrettelegginga for Romanias fattigste i Norge (!) og allverdens norske småtiltak verden over. Heller ikke det som mange ser som det viktigste fattigdomstiltaket, at verdens fattige må få komme til Europa og USA, endrer forholda for verdens fattige til det bedre. At bombing med død, lemlesting og statsødelegging kalles «humanitær bombing», sier alt om innholdet i begrepet «humanitær» i dag. 

IMG_3863
I katedralen i Liverpool er det ikke mangel på julekort for allverdens gode veldedige grunner. Foto: OBB

TV-aksjonen er et aktuelt eksempel på tilbakevendiga til før-sosialistisk veldedighet. Søndag 20. oktober samla enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter inn over 220 millioner kroner ment til fattige kvinner i Afrika og Asia. God tanke med aktiv handling for å ville hjelpe lå helt sikkert bak de fleste giverne og initiativtakerne. Men TV-aksjonene gir ingen samfunnsendringer, ingen varige løsninger. Varig velstand gir bare sosiale og godt organiserte politiske bevegelser som bruker streik og i siste instans militær motstand eller trussel om slike tiltak.  Som vi har erfart i Europa. Solidaritet med de fattigste internasjonalt er å mobilisere mot de imperialistiske statenes politikk, som Norges, med alle nødvendige tiltak. De samme som står bak TV-aksjonen støtter eller unnlater å protestere mot vestlige som norske sanksjoner som nekter medisiner og annen viktig hjelp til millioner av syrere. Fordi politisk og militær kamp for å sikre Vesten et nytt brohode i Midtøsten gjennom et oppløst Syria er viktigere. Dette viser sannheten om veldedighetens, herbergets og Afrikamisjonens ideologi. 

Kari Jaquesson har skrivi treffende om årets TV-aksjon i artikkelen «Jeg gir ikke til TV-aksjonen.» Med hennes tillatelse gjengir jeg den her. Hun har tidligere sjøl vært en del av dette systemet som «Goodwill-ambassadør» for FN-organisasjonen UNFPA, United Nation Population i ni år. Hun peker både på utilstrekkeligheten i tiltaka, hvor lite som brukes i felten sammenlikna med det godt lønna omreisende hjelpekorpset av NGOer, frivillige hjelpeorganisasjoner. Hun oppsummerer: «Det er ikke globale organisasjoner som får folk ut av fattigdom.»

Ove Bengt Berg

Her er Kari Jaquessons artikkel:

«Jeg gir ikke til TV-aksjonen.»

Jeg har akkurat hatt en mamma og to barn på døren. De er ute med bøsser for å samle inn penger til Care, som i år «vant» TV-aksjonen.

Vi er vant til slike aksjoner, det fremstilles som en stor dugnad. Vi, «de snille» skal hjelpe «dem der nede», «de som ikke klarer å ordne opp for seg selv», ja, for det er jo det slik det fremstilles i slike kampanjer.

Samtlige såkalte NGO’er (Non-Governmental Organisations – ikke statlige organisasjoner) bruker samme strategi, har samme budskap: «De må reddes av oss».

Vi føler oss snille og gode når vi har en slik dugnad, artister stiller opp, kjendiser har reist til land «der nede» og blitt filmet og fotografert og forteller om hvor fælt det er, men hvor fint det er at organisasjoner som CARE, PLAN, Redd Barna, Unicef, UNFPA, Norsk Folkehjelp, og alle de andre «gode» passer på og får orden på sakene.

Vi skal først gråte en skvett over hvor fælt og urettferdig det er, men så skal vi tross alt avslutte kvelden med en varm og god følelse – vi har samlet inn mange millioner, og verden er blitt et bedre sted for «de der nede».

Jeg har selv trodd på det, jeg har selv sittet i «kjendispanel» og tatt telefonen for å få navn og telefonnummer til snille givere.

Og de ér faktisk snille alle som gir. Det tror jeg på, ja, det vet jeg.

Min oppfatning er at nordmenn virkelig ønsker en rettferdig verden, og at de er villige til å bidra.

Det er bare det, at å gi penger til alle disse organisasjonene ikke hjelper noen andre enn de som hever fete gasjer og reiser på første klasse verden rundt. Lederne i slike organisasjoner lever meget godt.

Jeg var selv «Goodwill-ambassadør» for FN-organisasjonen UNFPA – United Nation Population Fund i ni år. Jeg var i Sveits, New York, Nicaragua og Mozambique og «jobben» var å formidle til presse, stortingsrepresentanter og regjeringen om det jeg så og opplevde på reisene slik at pengesekken kunne åpnes ytterligere.

Dette var et oppdrag jeg ikke fikk betalt for, jeg ønsket jo helhjertet å bidra til at kvinner skulle få et bedre liv, og trodde at det kunne hjelpe. Det gjør det ikke.

FN 2002
FN i New York 2002 – da jeg fremdeles var stolt over å være en del av «systemet».

Jeg skal ikke gå i detalj i denne omgangen, men etter å også ha sittet i styret og vært styreleder i den IPPF-affilierte norske NGO’en Sex og Politikk demret det mer og mer for meg hvor imperialistisk og rasistisk slik virksomhet er, og at det hele i beste fall kan kategoriseres som svært ineffektivt og naivt. Jeg tror ikke de som sitter i de sentrale ledelsene i de store internasjonale organisasjonene er naive, men mange «på gølvet» er det.

Dessuten får man lite «bang for the buck» – pengene brukes i liten grad i felten, som de kaller det.

Professor Terje Tvedt har vist dette både i bøker og foredrag , og dokumentarer.

Jeg reagerer meget sterkt på fremstillingen som brukes i årets CARE – kampanje «Nå er det hennes tur».

Afrikanske og asiatiske kvinner skal bli som oss – enten hun vil eller ikke, det er «vi» som skal få henne på skolen og ut i arbeidslivet. Som om afrikanske og asiatiske kvinner er noen stakkarer som ikke klarer selv å skape sitt eget samfunn (noe de utmerket godt gjør).

Det er ikke globale organisasjoner som får folk ut av fattigdom. Selv om det naturligvis finnes prosjekter, noen sikkert gode er det selve mentaliteten som er problematisk og hvordan organisasjonene selv og medie forherliger dem og opphøyer dem.

Det samme Norge som driver intens selvpromotering til egen befolkning om vår unike snillhet driver beinharde sanksjoner mot en rekke land, blant annet Syria. Alle barn, kvinner og menn lider på grunn av sanksjonene, målet med sanksjonene er å ødelegge økonomien, sulte folk, og nekte dem brensel. Syriske barn skal fryse om vinteren og nektes medisiner. Sanksjoner er dødelige.

Ingen av NGO’ene har tatt til motmæle, ingen av dem krever at sanksjonene oppheves.

Den kollektive indoktrineringen av norske barn som skjer fra barnehagealder er en slags grooming til å internalisere en mentalitet som gjør at myndighetene våre kan fortsette å bruke NGO’er som «soft power» for sin utenrikspolitikk. 

«TV-aksjonen er ikke bare en innsamlingsaksjon, det er også en omfattende holdnings- og informasjonskampanje som innebærer bred dekning i media, et eget undervisningsopplegg og samarbeid med det frivillige Norge.» [Sånn begrunner NRK TV-aksjonen].

Barn indoktrineres fra tidlig alder til å akseptere en system med «vi, de snille og gode» og «de der nede, som skal reddes av oss». Selv kongehuset er med på «opplæringen».

Da barna som kom på døren spurte om jeg ville bidra måtte jeg derfor svare, etter å ha rost dem for å ville hjelpe andre mennesker, at dessverre så ville jeg ikke det, og la til «og jeg skal fortelle dere hvorfor».

De fikk selvsagt en svært barnevennlig forklaring, men jeg sa til den ledsagende mammaen at det finnes en voksenversjon også, og at det kan være bra å se slike organisasjoner nærmere etter i kortene.

Det er jo ikke lett, all den tid massemediene opptrer som rene PR-byråer for dem, men jeg håper hun tar meg på ordet og søker opp uhildet informasjon.

Jeg håper så mange som mulig får øynene opp for hvor frekt, rasistisk, imperialistisk og kolonialistisk hele denne forretningsmodellen er. For forretning er det, en multimilliard-industri faktisk, og mange sitter på denne gyldne grenen.

La folk i Afrika, Asia og Latin-Amerika være i fred.

[Alle uthevinger av politikus.no]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s