Med ektefellen Haddy Njies bok har Trond Giskes tap av nestledervervet i Ap igjen skapt et sterkt offentlig engasjement. I Facebook-grupper jeg synes er viktige, domineres trua på at den venstreorienterte Giske har falt i en maktkamp der kvinner har kommet med uriktige anklager i en maktkamp. Men: Trond Giske representerer ikke noe venstreorientert alternativ i Ap. Og: Han har sjøl vedgått uakseptabel oppførsel overfor mange kvinner. Derfor tar jeg til motmæle mot det som i realiteten er et forsvar for Giskes mangeårige oppførsel overfor kvinner og hans påståtte venstreorientering.
Intet «venstre» i Ap…
Det finnes ingen venstreopposisjon i Ap. Ingen enkeltperson eller tilløp til fraksjon kan true Aps ivrige oppslutning om USAs kriger, EU-kommisjonens styringsrett over Norge og tilrettelegging for en økonomisk politikk som fører til økt inntektsoverføring fra dem som har minst til dem som har mest. De som er tilhengere av et mer venstreorientert Ap, er i stedet medlemmer i SV og Rødt. Disse partiene utmerker seg heller ikke med særlig kraftig kritikk av Ap. Flere i Rødt er mer opptatte av «Hva ville Einar Gerhardsen gjort?». Ap gikk sterkt tilbake i siste kommunevalg, nettopp fordi Ap har spilt på lag med høyresida i Norge, og har tilrettelagt for og støtta opp om den politikken som høyreregjeringa nå blir kritisert for, som sentraliseringa og oppsplittinga av jernbanen.
…heller ikke Giske
Trond Giske står ikke for en annen Ap-politikk enn dagens. Riktignok er han imot EU-medlemskap, men han er jo for EØS-medlemskapet, og det er det samme som å være for EU-kommisjonens styringsrett i Norge. Det har kanskje ikke vært uttalt at det er av de påståtte venstreorienterte synspunktene til Giske at så mange har kritisert kritikken av og behandlinga av han. Men det har ligget som et premiss, derfor er det grunn til å minne om at Giske ikke er eller har vært en politiker som drar Ap til venstre.
Maktkamp i Ap? Om posisjoner, ikke om politikk
I alle partiet er det kamp om posisjoner, som det er om politiske vegvalg. I Ap er det mer posisjonskamp enn andre partier, fordi Ap først og fremst er et karriereparti for å skaffe seg et springbrett for bedre og høyere lønna stillinger. Som Bjarne Håkon Hansen, Karita Bekkemellem og Håkon Haugli.
Aps kvinneleder Anniken Huitfeldt går i krigen — for Giske mot kvinnene
Anklagene mot Giskes oppførsel overfor kvinner har skjedd i mange år. Den første som avviste anklagene med «maktkamp» som forsvar for Giske, var — av alle — lederen i Aps kvinnenettverk, Anniken Huitfeldt! «Huitfeldt var den første i hele partiet som problematiserte at varsler om seksuell trakassering kunne misbrukes i interne maktkamper», skreiv VG 22.07.17. Det sa hun i et innlegg i Aps stortingsgruppe og som hun gjenga på sin egen Facebook-side, i følge den samme VG-artikkelen.
I 2017 utarbeida seks ledende kvinner i Oslo Ap, samt fylkeslederen Frode Jacobsen, et opprop som tok avstand fra at anklager om seksuell uønska oppførsel er en del av maktkamp. Det oppropet ville Aps kvinneleder være med på, men bare hvis oppropets hovedformål om at anklager ikke skal sees på som en del av maktkamp, blei fjerna! Det avviste initiativtakerne, så snudde Huitfeldt og godtok oppropet. Men etter kravet hennes blei hu avvist som underskriver. Deretter sutra Huitfeldt i Dagsavisen, Klassekampen og NRK over at hun ikke fikk være med på oppropet.
Overdriver kvinner «metoo-bevegelsen» for uriktige påstander for egen vinning?
Det er en mulighet. En anklage om uønska offensiv seksuell tilnærming lar seg vanskelig motbevise. Det blir ofte et spørsmål om hvem en skal tro på.
Noen har gjort et poeng av at det er umulig å stikke tunga si ned i halsen på ei dame, underforstått at en påstand om en slik handling må være en feil anklage. Men som en statsråd på besøk i en norsk ambassade, plutselig presse tunga si inn i en annen kvinnes munn, uten å gå inn på hvor langt inn i munnen/halsen, er uansett en uakseptabel handling. Sånn oppførsel kan vi ikke akseptere av noen, langt mindre en statsråd på jobb. Heller ikke at den samme statsråden legger seg etter ei 21 år gammel serveringsjente på en FAFO-fest, nekter å godta en avvisning, leiter opp telefonnummeret hennes og ringer henne opp om natta for et treff, passer for en statsråd. Politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Kjetil B. Alstadheim, skriver 12. oktober om et tilfelle der kirkestatsråd Giske på et kirkemøte sterkt pågående prøvde å sjekke opp ei prestestudine. Dette er statsrådsoppførsel som er maktmisbruk. Det er ikke til sånne oppgaver vi trenger statsråder eller trenger å belønne dem med. Vi er i Norge, ikke i Afrika eller Midtøsten. Om det for Giske dag etter dag stadig er «Den store kjærligheten» med stadig nye og unge, kunne han ikke i det minste venta til neste dag? Ektefelle Njies karakteristikk «uutholdelig umoden» til tider om Giske, er knapt forbokstaven.
Troverdige kvinner og kilder?
Ap er først og fremst et karriereparti for springbrett til viktige og godt lønna stillinger. Da er terskelen for å varsle om uønska oppførsel større i Ap enn i noen annen organisasjon. Varsler i Ap er derfor mer pålitelige enn i hvilkensomhelst annen organisasjon i Norge.
Når det gjelder Hadia Tajik trenger hun ikke disse anklagene mot Giske for å beholde sin posisjon som nestleder. Hun har mange flere og bedre kort på handa enn Giske; kvinne, ung, innvandrerbakgrunn og assimilert i tillegg til personlige egenskaper langt bedre enn Giske.
Viktig å hindre misbruk av «metoo», ved å forsvare Giske?
Om en har tiltro til vedtaket i Aps sentralstyre om å avsette Giske på grunn av kritikken fra kvinnene, så legger en ikke til rette for det ene justismordet etter det andre. Litt tillit må vi gi til dem som skal vurdere klagene. Sjøl om det alltid vil finnes noen som vil prøve seg med falske anklager.
Huitfeldt satsa på feil hest — hvem vil nå danse med henne?
Anniken Huitfeldt er vokst opp med Trond Giske som den store lederen, og hun reagerte spontant og aktivt med sin Ap-ryggmarksrefleks: Slutt opp om lederen, om partiets nestleder! En mannlig nestleder er viktigere for meg som partimedlem enn kvinnene jeg leder, viser hennes handling at hun må ha tenkt. Huitfeldt satsa på feil hest. Får hun noen å danse med nå?
Partier og foreninger velger sjøl sine regler og tillitsvalgte
Som et parti og en forening fritt velger seg sine interne regler, velger og avsetter disse organisasjonene også tillitsvalgte etter sine subjektive avgjørelser. Mange føler at slike valg kan være urettferdige og at de har blitt «dårlig behandla». Det kan de ha rett i. Men ingen har krav på noe verv i et parti eller en organisasjon som et borettslag eller idrettslag. Tillit er en svært tilfeldig og partisk subjektiv vurdering som vi bare må godta — om aldri så urettferdig mange ganger.
Ektefellers reaksjon på anklager mot ektefellen
Å være gift med en person med slike anklager som Giske har fått mot seg, og som Aps sentralstyre har fastslått som brudd på partiets etiske retningslinjer, kan ikke være lett. Enten må en akseptere anklagene og oppførselen som faktisk utførte og tilgi, eller like godt skille seg. Eller tie offentlig om dette. Det er også mulig å velge den offentlig offensive holdninga og si at anklagene er falske, for «sånn er han ikke». Ektefeller velger det de føler er riktig. Andre gjør seg nok noen tanker om hvorfor akkurat det valget: At ens kjære ikke har gjort noen feil, at det er utenkelig.
Kameraderiet i NRK
Det som er verre er når ektefellen er programleder i NRK, og blir invitert av en programledervenninne i NRK til et underholdningsprogram for å legge fram sin egen og ektemannens uimotsagte kritikk av kvinnene som har anklaga Giske og Aps partibehandling. Dette personlige forsvaret for sitt livsvalg og ektemannen hører neppe hjemme i et politisk debattprogram, og heller ikke i et underholdningsprogram. Men disse programledervenninnene er enige om at denne unnsetningsekspedisjonen hører hjemme i et underholdningsprogram! Skal Njie også i år være programleder i jula for programmet «Kvelden før kvelden»? Det blir med en Giske-maske foran ansiktet som en hilsen til alle varslerne?
Det kan ikke være riktig at Trond Giske er et uskyldig offer for utspekulerte kvinner som misbruker overgrepssaker i en intern partipolitisk maktkamp.
