At en krigersk stat som Norge er i dag skal dele ut en fredspris, er upassende. Tildelinga i år ble en lettelse når manges drømmekandidat ikke fikk den. Hennes aktivitet har lite med krig og fred å gjøre. Nato fikk ikke prisen denne gangen heller; når skal det skje? Dagens tildeling til Etiopias statsminister Abiy Ahmed Ali for hans arbeid med en fredsavtale med Eritrea, er et brudd med Nobelkomiteens forkjærlighet for Afrikamisjonenes individuelle hjelpetiltak med utviklingshjelp og til godhetsorganisasjoner som skal overta statenes eget ansvar. I stedet for det eneste som nytter, statlige samfunnsmessige tiltak. Som en fredsavtale mellom Eritrea og Etiopia.
Vi får håpe fredsavtalen holder, den er ikke gammel. At to gjør en avtale om fred, og så får bare den ene prisen, virker litt merkelig.
Jeg ser at forkjemperen for at Alfred Nobels formål med fredsprisen, at nedrustning og fred skal bli grunnlaget for tildelingene, Fredrik Heffermehl fra Nobel Peace Prize Watch, synes at Nobelkomiteen burde hatt et større ambisjonsnivå enn bare å løse en lokal strid. Heller et globalt samarbeid om nedrustning og verdensfred, etter hans ønske. Det er det lett å være enig med han i. Sett ut fra komiteens politiske rammebetingelser, den er jo tross alt en komite som må holde seg innafor det politisk akseptable i Norge, så representerer dette bruddet med Afrikamisjons-ideologien et steg i riktig retning. Komiteen har fått en viktig politisk korrigering med Asle Toje, vil jeg tro. Med tyngde i motsetning til Carl I. Hagens bråkmakeri som har gått ut på dato og bare har noe for seg i det offentlige rommet. Tildelingene til utviklingshjelpideologien og de de mange organisasjonene som vil overta styringa av verden, bør Toje om ikke annet kunne sette opp et hinder for. Godhetstyrannene kan likevel få sin revansj etter neste stortingsvalg.
Årets pris kan også være diktert av ønsket om å sikre Norge nok stemmer til å få en plass i FNs sikkerhetsråd. Hva USA skal med Norge i Sikkerhetsrådet er uklart, og helt uklart er det hva i alle dager en sånn stat med så underdanige regjeringer som Norge skal i Sikkerhetsrådet for.
Det norske Stortings Nobelkomite for fredsprisen kommer aldri til å bidra til fred nasjonalt og internasjonalt. Den er oppnevnt av flertallet i Stortinget, og reellt er komiteen styrt av den norske oppfatninga blant den taleføre eliten om hva som er «Den eneste mulige politikken».
