Østerud: Europeisk krise, norsk skjelv

IMG_2055
1. mai Oslo 2019. Foto: OBB

Professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, leder av maktutredninga fra 2003, har i Klassekampen i dag en Med-andre-ord-artikkel med den gjengitte overskriften. Teksten ble holdt som åpningstale på Bjørnsonfestivalen i Molde 4. september. Den gjengis her med Østeruds tillatelse.
Se også politikus.no  2. september Tysk valg: Et opprør, som ellers i Europa.

Her er Øyvind Østeruds artikkel:

Europeisk krise, norsk skjelv

Vi står foran kommunevalg i verdens rikeste, mest stabile og mest demokratiske land.

Verdens rikeste: Det er ikke mulig å bruke penger som dette landet ikke har. Det er bare spørsmål om hvor mye vi skal bruke av renter og oppsparte midler i Oljefondet.
Det mest stabile: Vi har en 205 år gammel Grunnlov som fortsatt er gyldig. Den norske loven om kommunestyrer stammer fra 1837.
Det mest demokratiske: Norge er og har vært helt på topp i internasjonale beregninger gjennom lang tid. Nord-Korea er nederst.

Men samtidig: Det slår politiske brottsjøer inn på alle kanter i den vestlige verden. Det er krise og tilbakeslag i mange land – i Hellas, Italia, Spania og Storbritannia. Det er strid om rettsstatens vilkår i Polen og Ungarn. USA er nærmest lammet av politisk strid. Ytterfløyene vokser. Antall demokratiske land i verden er redusert hvert år de siste 13 årene.

I Norge ser alt normalt ut på overflaten. Vi har valg til rett tid. De som taper, går av. Vi ser stort sett de samme partiene og politikerne. I Norge er det stadig økonomisk idyll og lav arbeidsløshet. Vi har valgdebatter med de samme personene og de samme rådene fra medierådgiverne: Snakk fort og i munnen på de andre for å hindre at de blir hørt. Gjenta de samme setningene om og om igjen i håp om at noe fester seg, uansett hva programlederne spør om!

Men noe foregår under denne normale overflaten. Uttrykket «jordskjelv» er blitt brukt. Det er markert tilbakegang på meningsmålingene for de store partiene til høyre og venstre. Det er større oppslutninger om protestlister utenfor de etablerte partiene – ofte lokale enkeltsaker knyttet til sykehus og fødestuer og høyskoler, men også bompenger i byene. Folkeaksjonen Nei til bompenger har en oppslutning på 10–20 prosent i mange byer. Det er voksende protester og kamp mot vindmøller på land og de enorme naturinngrepene som vindmølleparkene innebærer. Her er store deler av miljøbevegelsen blitt naturens fiende.

Og litt dypere ned:
Det er hissige protester mot en reformiver som ikke har brede folkebevegelser i ryggen, i motsetning til arbeiderbevegelsen da den krevde alminnelig stemmerett og åttetimers dag, og i motsetning til den brede samfunnsbevegelsen bak velferdsordningene og folketrygden.

Reformpolitikken i dag er drevet av enighet mellom topp-politikere uten brede velgerkrav bak: Sykehusreform, kommunal- og regionalreform, politireform, utdanningsreform. Reformene betyr sentralisering i navn av mer effektive tjenester, men avstandene vokser. De provoserer mange og har rystet om på valg-kartet – til eventyrlig fordel for Senterpartiet, ganske særlig nordpå og i mange distrikter.

Enda lenger under den normale overflaten ligger de rystelsene som i mindre grad har nådd Norge. Dette er de virkelig radikale protestbevegelsene mot de etablerte og mot elitene, slik vi ser det i Storbritannia med brexit, i Frankrike med oppslutningen om ytterpartiene til høyre og venstre, i Italia med protestpartiene i regjering, og i mange andre land. Som følge av protesten er det særlig dramatisk tilbakegang for sosialdemokratiske partier. Arbeiderpartiet er svekket i Norge. Søsterpartiet i Frankrike er nærmest utradert.

Hva er grunnen til dette?
Globaliseringen med fri flyt og nedbygde statsgrenser ga løfter den ikke innfridde. Mange land opplevde stagnasjon fremfor vekst. Det kom en storstilt utflytting av arbeidsplasser til lavkostland. Arbeidsløsheten steg. Gnisninger og konflikt om det flerkulturelle samfunnet ble skarpere. Det ble økt sosial og regional ulikhet. Inntektsforskjellene vokste dramatisk.
Noe av bakgrunnen for de politiske rystelsene var sosiale endringer. Den tradisjonelle arbeiderklassen er redusert i omfang. Arbeidsinnvandrere har overtatt i bygg og anlegg og andre sektorer. Sosialdemokratiske partier – i Norge Arbeiderpartiet og SV – appellerer derfor til andre, store velgergrupper, særlig de høyt utdannede i offentlig sektor.
Den politiske profilen ble dermed en annen. De ble mindre enn før opptatt av økonomisk ulikhet og omfordeling, til tross for at ulikheten har økt sterkt i hele den vestlige verden.

Selv om norske sosialdemokrater fortsatte å snakke om økonomisk ulikhet når det nærmet seg valg, har ulikhetene økt under samtlige regjeringer i mer enn 25 år. Sosialdemokrater ga tilslutning til privatisering, markedsstyring og overnasjonalitet. De ble særlig sterkt opptatt av de kulturradikale sakene som appellerer til de høyt utdannede. Det er interessene til marginaliserte grupper, det flerkulturelle samfunn, innvandrere og flyktninger, likestilling, likekjønnede ekteskap.

De politiske rystelsene i Norge
er mindre dramatiske enn i resten av Europa, men også her er det et snev av svenske tilstander og et vindpust fra kontinentet. Hva er det som hindrer at de store, etablerte partiene blir feid helt til side også i vårt land? Hovedsvaret er enkelt. Det er først og fremst rikdommen, olje- og gass-formuen. Velferdsordningene er i større grad opprettholdt. Norge har mer penger til gode formål. Det gjelder i år, det gjelder sikkert ved neste kommunevalg og trolig også ved valget deretter. Men så, om 20–30 år? Det kan vi ikke vite. På lengre sikt, som ingen kan beregne nøyaktig, blir Norge trolig et vanligere europeisk land med en dypere og mer normal krise. Inntil videre kan vi glede oss over hvor stabilt det hele tross alt er, med og uten bompenger.

Alt er ikke rosenrød idyll.
I verdens rikeste og mest demokratiske land har demokratiet i hvert fall fem utfordringer, umiddelbart og på kort sikt.

For det første: Har vi et mer uregjerlig land? Det kan være vanskelig å finne regjeringsdyktige flertall i Stortinget.
Lykkes ikke det, er båndet mellom valgresultat og regjering brutt. Det har vært tilfelle i Sverige, Belgia, Italia og Spania, med lange perioder uten regjering. Bomring-saken er et forvarsel i Norge.

For det andre: De store styringspartiene er svekket. Små partier kan få uforholdsmessig stort gjennomslag for hjertesaker i koalisjonsregjeringer. Er det viktig å få de små med, kan de stille harde krav.
Venstre fikk regjeringen med på å avvikle pelsdyrnæringen i Norge, selv om knapt noe annet parti var for. Da brytes sammenhengen mellom valgresultat og politiske vedtak.

For det tredje: Den reelle nasjonale suvereniteten blir brutt når de folkevalgte frasier seg beslutningsmyndighet. Store deler av norsk lovgivning er tilpasning til EUs lover og regelverk gjennom EØS-avtalen. Stemmeseddelen blir mindre verdt når beslutningene i realiteten treffes andre steder.

For det fjerde: Antall partimedlemmer er sunket. Politikk – i hvert fall rikspolitikk – er langt på vei blitt et eget yrke fra ungdomsskolen til pensjonsalderen. Kretsen av ledere og deres rådgivere blir smalere.
Mange representanter har aldri hatt noen annen jobb enn politikk. Dermed blir de fjernere fra befolkningen, kanskje mindre lydhøre, mer lik hverandre som en politisk klasse. Det kan være et tegn på dette at den moderne reformpolitikken kommer ovenfra og ikke nedenfra.

For det femte: Debatten endrer karakter. Mye av det som tidligere var private utbrudd hjemme eller i krokene eller på en bar, blir nå blåst utover nettet. Kommentarfeltene og de sosiale mediene favoriserer meningsterror, skarpe motsetninger og følelsesutbrudd. Rommet for samtale og kompromiss krymper. Mange vil begrense ytringsfriheten for meningsmotstandere.
De ordinære massemediene smelter sammen med og vegeterer på agitasjonen fra ytterfløyene og ekstremismen i sosiale medier. De graver fram de ekstreme stemmene for å øke oppmerksomheten og antall klikk. Slik øker også reklameinntektene. En norsk riksavis hadde nylig en førsteside der en amerikansk forfatter ropte at de som stemte på Donald Trump stemte for massedrap på fargede. Noen kandidater og folkevalgte blir skremt av banen på grunn av hets og ubehagelige utfall. Dette er et demokratisk problem som vi deler med andre land.

Norge har topp-plassering på de internasjonale demokrati-målingene.
Tilliten til politikere og til offentlige institusjoner er høyere i Norge enn i nesten alle andre land. Den politiske stabiliteten er tross alt grunnfestet.

Det politiske jordskjelvet vi opplever ved dette valget er ikke dødelig, og det er ikke et forvarsel om verken revolusjon eller statskupp eller borgerkrig. Det betyr ikke at folkestyret er perfekt. Et lite jordskjelv er en advarsel til de styrende.
[Utheva av politikus.no]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s