Debatten om høyhus blusser forhåpentligvis opp igjen med Gert Ingebrigtsens uttalelser til Aftenposten i dag. 6. juni 2003 fikk jeg i Aftenposten på trykk artikkelen «Høyt slag i tynn luft.»

Forbudet mot høydehus er et reint følelsvedtak uten noen form for rasjonalitet. Det fører til økt reising til andre verdensdeler, alle med fly. Jon Michelet var som redaktør i Klassekampen en forkjemper for forbudet, og mente at han hadde hatt en betydning for vedtaket om forbudet. Det blei vedtatt med 77 mot 73 stemmer på Idrettstinget i 2003.

Det er ikke logisk å forby høyde-hus og tillate at norske utøvere reiser med fly til Alpene og høylandet i Afrika i stedet.

Det er både økonomisk sløsing og en unødvendig belastning for miljøet. For den ulike fordelinga internasjonalt av muligheter til å bruke de ressursene som trenges for å vinne internasjonale mesterskap, spiller forbudet mot høydehus ingen rolle.

Innlegget fra 2003 er like aktuelt i dag som tidligere. Dessverre har den generelle politikken med følelsesmessig symbolpolitikk økt kraftig etter 2003. Her er innlegget:

Høyt slag i tynn luft
Aftenposten 06.06.2003
(Aftenposten er veldig opptatt av å ikke krenke leserne på Fråggnær med a-endringer, diftonger mm, og retta derfor opp innlegget mitt. Her er innlegget i min språkversjon).

Den internasjonale toppidretten tilbyr konkurranse på svært ulike vilkår. Det er bare de rike landa som har økonomi og teknologiske ressurser i form av blant annet idrettsmedisin til å bygge det omfattende støtteapparatet som skal til for å vinne internasjonale konkurranser. Det er ikke tilfeldig at resultatlistene i OL og verdensmesterskap til en forveksling er lik OECDs liste over verdens rikeste land og deltakerlista på G8-møtene.

Ett eksempel på denne internasjonale urettferdigheten i idretten er bruken av teknologiproduktet høydehus. Men tilgang til høydehus betyr lite for den urettferdige internasjonale idrettskonkurransen. Mye viktigere er den idrettsmedisinske forskningen om hvordan gjøre best nytte av høydetrening, og dette er ikke mulig for alle å bruke ressurser på.
 I utholdenhetsidretter er det gunstig å øke andelen av røde blodlegemer for å øke oksygenopptaket. Dette oppnås under høydeopphold og omfattes ikke av dopingreglene eller idrettstingets vedtak. For at norske utholdenhetsutøvere skal slippe å bruke tid og penger på å reise til høydeopphold, blei høydehusa utvikla. I forhold til et reelt høydeopphold er høydehus et miljøtiltak som reduserer forurensende reisevirksomhet. Tatt i beste mening, skulle en tru at Norges idrettsledere, representert av årets idrettsting, har fatta vedtak mot både doping og urettferdig internasjonal konkurranse.
 Støttespillerne til vedtaket har ment å sette en «etisk grense».

Men i så fall har tingrepresentantene bomma grovt.
 Det er ikke høydehus som er årsak til den urettferdige internasjonale konkurransen som gjør at et land på bare 4,5 
millioner mennesker kan gjøre det så bra i internasjonale sommeridretter blant verdens seks milliarder, og ei heller så bra blant de få landene som driver internasjonal vinteridrett. Det er hele det norske samfunnets teknologiske utvikling, sosiale nivå og ressursbruk til eliteidretten som gir Norge så unaturlig gode resultater. Og når idrettstinget verken reduserte satsinga på eliteidretten i Norge, eller foreslo å overføre penger til ikke-idrettslige tiltak som kan utjevne den økonomisk urettferdige verdensorden, så fremstår vedtaket bare som en lite gjennomtenkt demonstrasjon.