I den første kommentaren til terroren skreiv jeg: Terror er ikke bare umoralsk, det er også et veldig dumt politisk våpen. Det er først og fremst det en sjøl står for, som rammes. Terror er som et politisk sjølmål. Den kristne ekstremistens heldigvis mislykka terrorforsøk har ført til en flodbølge av framgang for muslimsk politisk ideologi og der ytringsfriheten trues.

Flodbølgen — forutsigelig
Klassekampen må regnes som den mest pålitelige avisa for dem som mener at kamp mot rasismen er den viktigste politiske kampen i vår tid og at kritikk av muslimske samfunnsframstøt skal demoniseres.
I uka etter terrorforsøket var hovedoppslaget på forsida støtte til muslimene i fire av seks dager. På side 2 var det til sammen fem ledere/Fokus-artikler. Det var 15 artikler med redaksjonell omtale, de fleste på to sider hver. Leserinnlegg om dette var det 12 av den uka, tirsdagen var det hele fire innlegg. Alle med samme vinkling som reportasjene og kronikkene: Muslimene i Norge er trua av vold, og det er mange høyreorienterte organiserte voldsmenn i Norge. Det viktigste budskapet var likevel: Det er egentlig den pene, tilsynelatende rasjonelle og ikke hatefulle kritikken av muslimene som skaper grobunn for terroren. Det er de kritikerne som er de egentlige skyldige.
Det virker som om flodbølgens innlegg nærmest lå klare til å sendes når sjansen bød seg. For reaksjonen fulgte et mønster. Muslimsk terror etterfølges også av forutsigelige reaksjoner, men de er litt annerledes. Da trekkes vestlig bombing inn som forklaringsfaktor, og at «islamofobiske rasister» nærmest tvinger unge muslimer til terror i desperasjon.

Kritiser religion — handlingsplan mot muslimhat er meningsløst
VGs politiske kommentator Hanne Skartveit står opp mot flodbølgen der hun slår fast at «Mennesker trenger vern. Religion og ideologi trenger det ikke.» Og nærmest utrolig nok så står det et innlegg i Klassekampen 20. august fra Jan Evensmo der han spør «Er jeg muslimhater, mon tro?» Og svarer «Nei, jeg hater ingen!». Evensmo skriver «Begrepet islamofobi har ingen relevans i ordinær samfunnsdebatt og politikk, vi trenger ikke synes synd på en ideologi.» Evensmo avslutter med

««Handlingsplaner» for å motarbeide muslimhat er et tiltak bygget på troen om at du og jeg ikke vet noe og ikke skjønner stort og derfor må ha hjelp til dette. Bruk heller samfunnsapparatet til å bekjempe psykopatene.»

Uten religionskritikk som hadde vunnet ville verden sett forferdelig ut. Religioner er fasttømra politiske ideologier som baserer seg på «evige» tekster fra tusener av år tilbake. Uten å ha tilbakevist kristendommen gjennom flere århundrers kamp med livet som innsats, ville våre liv vært uutholdelige. På samme måten må vi motarbeide den religionen som fortsatt er bastant upåvirka og så på politisk offensiven som islam er nå, særlig i sin mest ekstreme form.

Dette er det nødvendig å si nå mens det fortsatt er mulig. Før politiets avdeling for hatkriminalitet blir viktigere og større.