Illusjon mot pengemakt

man-290186_1920
Bildet er tatt av Damon Nofar fra Pixabay

I den fotballen som virker som den viktigste for norske fotball-interesserte, møtes i dag to lag med managere som begge er tidligere spillere på hvert sitt lag. De er ansatt fordi de begge påstås å kjenne «klubbkulturen» og er populære blant sine klubbers tilhengere. Er det en sånn bakgrunn som gir idrettslig suksess? I Norge raser tilhengere når spillere som er vokst opp i eller har spilt i klubben lenge, selges ut. Men er ikke all moderne fotballentusiasme bare en illusjon, riktignok en svært innbringende en for noen? Er det ikke penga som rår?

VG-sporten refererer i dag en podkast der vår norske helt Ole Gunnar Solskjær får krass kritikk. Solskjær er favoritten blant alle til først å få sparken i England. En kjent fotballskribent i England, Daniel Storey, blir sitert på

– Solskjær snakker konstant om at United må tilbake til fortiden, …Smartere klubber forstår at gammel suksess ikke betyr noe som helst nå, så de ser heller fremover, oppsummerer Storey.
Han misliker nordmannens fokus på å gjenskape gammel suksess i United.
– Det er bare sludder og vås. Det er tullprat som klubben er utrolig glad for at Solskjær kan ramse opp, for det er populært hos fansen, det selger billetter og drakter. Men en klubb burde sikte høyere enn som så, sier han.
Storeys kollega, Nick Miller, er enda skarpere i VG: Med all respekt, jeg forstår ikke hva han gjør der.

Fotball vinnes ikke lenger av lokalpatriotisme, av «klubbkultur», men med penger. Penger i rikt monn gjør at trenere har mulighet til å kjøpe de spillerne de ønsker seg for å prøve å bygge et lag. Gode og ettertrakta trenere blir de som har vist seg å være best til å kombinere spillere som ikke har vokst opp sammen som barn. Men mulighet til å kjøpe dyre spillere, er foruten å bli eid av en svært rik person, tvangen til også å selge spillere for å få inn litt penger. I gamle dager snakka fotballtilhengere nedsettende om de spellera som «bytta lag oftere enn de bytta skjorter». Det er blitt hovedregelen i dag. Tilhengerne tar imot alle nye spillere med åpne armer, her teller ikke begreper som «våre egne». For det er blitt sånn med fotballen som Karl Marx og Friedrich Engels i 1848 skreiv om i Det kommunistiske manifestet, at den personlige verdigheten er oppløst i bytteverdi.

Vel, fortsatt kan idretts- og fotballag i Norge glede seg over klubbentusiasme og ivrige oppofrende medlemmer livet ut. Uten dem hadde ikke klubbene eksistert som en del av en massebevegelse. Men å hevde seg i idrett, og særlig i idretter som fotball, og også langrenn, er ikke mulig uten betydelig kapital bak seg. Lederne og utøverne, våre skiftende helter, er «kjøpt og betalt» — av nødvendighet.

Kanskje er det litt håp i at to tidligere spillere kan lykkes i sin «egen» klubb, som et hint om at det fortsatt ikke bare er penga som teller?

«Vår klubb», den vi «elsker», er holdt i live av et skiftende aksjeselskap og/eller en rik og gavmild «onkel». Vi elsker en illusjon, og noen er heldige som deler denne illusjonen med en eller flere «onkler» (det er få «tanter»?). Som alle illusjoner er de deilige å ha. Og fotballen er kanskje der illusjonen gjør minst skade og er et lite lyspunkt i en tilværelse som ellers ville blitt kjedeligere?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s