Plutselig gikk det opp for meg at når det blir snakk om den andre verdenskrigen, så dreier det seg om nesten alltid om overgrepene mot jødene. Mens vi regner med seks millioner drepte jøder i krigen, så var det også så mange som 54 millioner andre som mista livet i den verdenskrigen. Sovjet mista hele 22 millioner. Andre verdenskrig var ikke en krig mot jødene sjøl om Israel selvfølgelig ønsker det perspektivet, og alle aktive antirasister som har politisk og stor økonomisk fordel av det perspektivet. Andre verdenskrig var en imperialistisk røverkrig initiert av tyske fascister retta mot langt flere enn jødene, for økonomiske formål. Men det vil ikke politikerne og mediene omtale krigen som. Det minner for mye om dagens situasjon.
Antony Beevor hevder i boka «Den andre verdenskrig», Cappelen Damm 2012, på side 14 at
«det er hevet over tvil at den andre verdenskrigen var et sammensurium av konflikter. Selv om de fleste av dem var konflikter mellom nasjoner, ble mange av dem gjennomsyret, ja dominert, av den internasjonale konflikten mellom høyre- og venstresiden.»
Tja. Oktober forlag ga i 1977 ut et hefte med Mao Zedungs skrifter om den andre verdenskrigen. I en av artiklene skriver Mao:
«Fra begge sider, den engelsk-franske og den tyske, er den krigen som har brutt ut en urettferdig imperialistisk røverkrig». (Sovjetunionen og hele menneskeheten har samme interesser. 28.09.1939. [Altså før Tysklands angrep på Sovjet, mens det var en fredsavtale mellom Tyskland og Sovjet]).
Mao bruker også formuleringa «Den 22. juni [1941] gikk de fascistiske herskerne i Tyskland til angrep på Sovjetunionen.» Alt i boka «Mein Kampf» fra 1925 presenterte Adolf Hitler planen sin om å gjøre Tyskland til den dominerende makta i Europa. Hitlers Lebensraum (albuerom, leverom, dvs områder med tysk politisk og økonomisk kontroll over et område) betydde hele Sentral-Europa og Russland helt til Volga. For å sikre nok tilførsel av gratis korn og olje til Tyskland.
Jødeforfølgelsene var ubetydelige for krigens mål og ikke det typiske for de nær 60 millioner drepte. Ei heller rasisme. For Hitler og de andre nazilederne var antisemittismen (i betydninga mot jødene) bare noe de brukte for å få oppslutning lengre ned i partirekkene og blant utslåtte folk, i følge Beevor. For å nå de materielle måla om Lebensraum for å sikre Tyskland tilgangen på korn og olje, var det selvfølgelig gunstig å dehumanisere de nasjonene, troppene og menneskene som stod i vegen for det tyske erobringsmålet. Men verken formålet eller den dominerende konflikten i andre verdenskrig dreide seg om utrydding eller forsvar for jødene. Det er bare i dag at jødeforfølgelsene og den øvrige rasismen framstilles som om det var det den andre verdenskrigen dreidde seg om. For nordmenn dreier den forklaringa seg først og fremst om å forsvare levebrødet sitt fordi staten lønner dem med slike standpunkter svært godt, også med en finansminister fra Frp. For apartheid-staten Israel som blei ett av resultatene av den andre verdenskrigen, er det viktig å gjøre verdenskrigen til en antijødisk krig. Israel som kanskje blir den utløsende faktoren av den neste krigen og knytter den tredje verdenskrigen til den andre, slik det er en sammenheng mellom første og andre verdenskrig.
Tyskland har i dag erstatta Hitlers militære strategi med å oppnå det samme gjennom den økonomiske kontrollen over EU. Typisk er det at ikke i noe land utenom Tyskland hevder det samstemmige politiske og journalistiske korpset at den desidert viktigste kampen som gjennomsyrer all nasjonal politikk, er kampen mot antisemittismen og rasismen. I Tyskland straffes kritikk av Israel hardt, som antisemittisme.
