Ap: EU-kommisjonens og Natos viktigste representant i Norge

Støre når ikke ut
Fra klassekampen.no 21.19.2019.

21. juni avslutta tidligere redaktør i Klassekampen, nå politisk redaktør, Bjørgulv Braanen avisas lederartikkel med denne setninga: «Arbeiderbevegelsen bør lytte når folk er urolige over sosiale problemer og dårlig økonomi og ikke slenge døra i ansiktet på dem. Det siste vi trenger nå, er flere tapte arbeidervelgere til høyresida.». Ja, arbeiderbevegelsen bør lytte, men hvorfor trekke inn Ap inn som en del av arbeiderbevegelsen?

Virkeligheten er jo at mange av de mest upoplære sakene til Solberg-regjeringa, som sentraliseringa, kommune- og fylkessammenslåingene, pensjonsnedskjæringene og privatiseringa og oppslittinga av offentlige forretningsbedrifter som Statoil og NSB er påbegynt av Ap.  Høyre bare fullfører den politiske retninga Ap har påbegynt. I flere tiår. Derfor har Ap av helt naturlige grunner ikke bare har vært passiv i disse sakene, men gitt sin tilslutning til Høyre i disse sakene i denne stortingsperioden. Det er ikke som Klassekampen hevder, at Støre ikke når ut til velgerne. Det er politikken Ap fører som taper oppslutning. Heldigvis. Og det er da bra for alle som ikke liker den politiske utviklinga. Ap har ingen alternativ politikk til Solberg-regjeringas, men de henger seg opp i bagateller som de skal bruke på å bløffe om forskjellen til Høyres økonomiske politikk.

Å bidra til å øke oppslutninga om Ap er å heie på en helt feil politikk. Det er ganske dramatisk for venstreorienterte for en mer rettferdig økonomisk politikk og der Norge ikke bare går til krig for USA etter det minste vink, å holde fast på den falske myten om Ap som et arbeidervennlig parti. Ap har bindi sin politikk til EU-kommisjonens politikk og dets fire friheter som står for en reell kriminalisering av tidligere tiders sosialdemokratiske politikk. Det er privatisering, arbeid mot fagforeninger og mot nasjonalt sjølstyre. Da Oslos nåværende byrådsleder var partisekretær i Arbeiderpartiet, kjempa han på landsmøtet i 2011 som en løve for å unngå at Ap skulle vedta å legge ned veto mot postdirektivet, i så fall Norges første EØS-veto. Johansen og partileder Stoltenberg tapte overraskende den kampen, men det nederlaget for dem blei formelt ikke gjennomført.

Ap logrer dessuten for alt USA vil av kriger, sjøl om om det er deres forhatte Trump som er president. Det er Ap som gjør det mulig å gjøre Norge til en amerikansk base. Støre gikk lojalt til krig mot Libya etter press, og ville helt sikkert gjort nøyaktig det samme som forsvarsministeren i forrige uke gjorde for å støtte USAs krigstrusler mot Iran.

Over hele Europa går de gamle sosialdemokratiske partiene kraftig ned i oppslutning, minst i Danmark. De gamle sosialdemokratiske partiene framstår tydelig for alle med en politikk som ikke er alternativ. Det er snarere sånn at gjennomføringa av kraftige høyredreiningeer i økonomisk politikk har skjedd under ledelse av nettopp sosialdemokratene. I Norge begynte høyredreininga med regjeringa til Brundtland, i Tyskland med nedskjæringer under sosialdemokraten Gerhard Schröder. Sosialdemokratiets fall henger sammen med den nyliberale kontrarevolusjonen fra slutten av 1960-tallet, og sosialdemokratenes tilslutning til denne nyliberalistiske politikken.  Dette har Wolfgang Streeck dokumentert i boka «Kjøpt tid — den utsatte krisa til den demokratiske kapitalismen», heldigvis for Ap ikke oversatt til norsk. Sven Røgeberg har i Vardøger nr 36 fra 2016 utdypa sosialdemokratenes politiske utvikling til et reint høyreparti i artikkelen «Den nyliberale kontrarevolusjonen og sosialdemokratiets fall.» Denne politikken kan bare gjennomføres ved iherdig innsats for å skjule Aps egentlige politikk, men i stedet å framstille den som et alternativ til Høyre. Hele det norske politiske journalistkorpset har som sin livsoppgave å opprettholde denne falske motsetninga. Med denne myten kan Ap fortsette sin høyreorienterte politikk. Så langt tilbake som i 2005 hadde jeg i Klassekampens serie «Med andre ord» på trykk artikkelen «Fra bedrag til selvbedrag». Heldigvis ser folk flest det som journalister og politikere til venstre for Ap ikke ser. Som et nytt Sp-medlem i Sel, Kjetil Eide, tidligere Ap-medlem, sier til Klassekampen 1. juli i år:

– Eg jobbar i ambulansetenesta. Du treng ikkje vere populist for å forstå at folk er opptekne av ambulanse, politi, brannvesen og beredskap. Det handlar om å ta folk på alvor. At ikkje Ap forstår det, er deira problem.

I Akershus sier Ap-medlemmer følgende til Klassekampen 19. juni:

– Vi treffer ikke arbeiderklassen. Jeg tror noe henger igjen der. Det blir for mye kvinnelig middelklasse, sier Anders Østensen, ordfører i Gjerdrum i Akershus.
Han mener at for få av strategene i Ap kjenner arbeids­livet godt nok.

– De prater mye med folk, men er mest opptatt av å ta master i statsvitenskap. Man kan se på rekrutteringen: Ap-skolen begynner tidligere og tidligere. Men i AUF er de mye mer glad i arbeider­klassen fra Colombia enn harrytasser fra Øvre Romerike.
Østensen får støtte fra Akershus-kollega Øyvind Sand, ordfører i Rælingen.

Det er vanskelig å forstå at partiet har ledere som har noe politisk mål som de ser som en livsoppgave å arbeide for. Ap er en partiorganisasjon for springbrett til behagelige og godt lønna stillinger i PR-bransjen og liknende. Som fra et politisk byplanverv til overgang til boligutbyggerne. Målet med et politisk verv i dag er å bruke det som et springbrett for andre viktigere «egentlige» jobber. Derfor gjelder det heller ikke å skille seg ut og ikke diskvalifisere seg særlig til de mange statsfinansierte stillingene i det humanitærpolitiske korpset. Det er bare de maktesløse og ærlige Ap-medlemmene, de som ikke får gjennomslag for den politikken som de baserer på Arbeiderpartiets tidligere historie, som blir værende. På grasrota der de må motta all kjeft for den høytsvevende høyrrorienterte Ap-politikken.

Interessant er det at Oslo Arbeiderparti går til valg for perioden 2019-2023 på ikke å ekspropriere til boligformål. Nå har det aldri vært gjort på svært lenge, og det har heller ikke vært utsikter til at Ap skulle gjøre det. Byrådsleder Raymond Johansen ville heller ikke ekspropriere etter plan- og bygningsloven for å bygge parkdrag regulert av et enstemmig bystyre i 2007, noe byplanloven gir full og enkel mulighet til. Heller ikke etter den alminnelige ekspropriasjonsloven vil Oslo Ap ekspropriere til parker i en ny bydel. Oslo byråds lojalitet er overfor en rik Asker-familie, ikke overfor 7 000 innbyggere på Ensjø i Oslo.

Men hvorfor i det hele tatt binde seg formelt til en slik forpliktelse når ekspropriasjon uansett ikke er aktuelt? Selvfølgelig for å beskytte seg mot kritikk fra Høyre og Frp — og ESA-domstolen og EU-kommisjonen. Interessant nok ville ikke Klassekampen skrive om dette lille, men likevel uhyre viktig politiske signalet som Oslo Ap her gir. En tidligere sentral lokalpolitiker i Oslo Ap kalte det helt frivillige sjølpålagte ekspopriasjonsforbudet for «snedig».

Ap på Stortinget med Holmenkollens Jonas Gahr Støre i spissen tvang gjennom den sterkt miljøfiendtlige utvidelsen av E-18 for at flere riktinger fra Asker og Bærum skal få kjøre bil til Oslo og legge beslag på gatearealet der. Imot det Ap-leda Oslo-byrådet, arm i arm med Høyre og Frp. Ikke et tilfeldig  feilskjær, men bevisst og konsekvent Ap-politikk.

Det er nå 14 år sia jeg skreiv den lange artikkelen med mange eksempler om selvbedraget blant folk som regner seg som venstre for Arbeiderpartiet. Og Ap har bare blitt enda mer økonomisk høyreorientert på den tida, og har etter det  blitt en mer aktiv krigersk imperialistisk lakei for USA, Nato og EU. Mine kritikere fra venstre har belært meg med at Ap ikke skal kritiseres slik jeg gjør, men at vi i stedet skal hjelpe Ap på rett lei. Jommen sa jeg smør. Å få Ap inn i regjeringskontorene er ikke noe alternativ til Høyre/Frps økonomiske politikk og utenrikspolitikk, men den samme med nesten lik glasur. Det hadde ikke blitt noe mindre Vy, OsloMet og equinor og innleide konsulenter og oppsplitting av statsbedrifter og utenlandskabler med Ap. Før en innser det, vil utviklinga av en offensiv kapitalisme og imperialisme bare øke.

EØS-motstanderne i LO har latt seg lure av Ap til å gi fra seg muligheten til å få LO til å si opp EØS-avtalen nå. Dette for at Aps rolle som EU-Kommisjonens representant i Norge ikke skal avsløres og sånn hindre dem igjen å innta regjeringskontorene for å overta stafettpinnen fra Høyre. Det er en tragisk politikk.

 

Én kommentar til “Ap: EU-kommisjonens og Natos viktigste representant i Norge”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s