Aksjonen for den omtalte Abbasi-familien føyer seg inn i rekka av mange enkeltsaker med en sjelden koordinert aksjon med medier, advokater og stortingspolitikere. Målet er åpenbart, ikke minst hvis du trekker inn situasjonen i sentraleuropeiske land og særlig i Canada og Australia: fri innvandring. Ivrig kjempa fram av en aksjonistisk elite. Denne kampen støttes også av den internasjonale kapitalismens koordinerende organisasjoner som World Economic Forum og Bilderberg-gruppa som arbeider for knusing av velferden for vanlige mennesker verden over.

Skammelig — at ikke de som vil skal få komme til Norge?
Skammelig kaller aksjonistene i Trøndelag det i et innlegg i Klassekampen om ikke Abbasi-familien får opphold i Norge.
Det finnes fattige folk i hele verden, mye fattigere enn i Norge og i Europa. Få i Norge krever at alle i verden som har en dårligere levestandard enn de fleste nordmenn, skal ha rett til å få opphold i Norge og ta del av vår velstand. Det bare virker sånn når du forholder deg til den «offentlige samtalen». Det øvre antallet er ganske betydelig for hvor mange Norge i følge innvandringsentusiastene, de som ser på seg sjøl som menneskevennlige frelsere, skal ta imot og redde fra et dårligere liv enn det de kan få i Norge. Det er altfor mange i Norge som tenker sånn. Entusiastisk understøtta av de mange statsfinansierte innvandringsaktivistiske organisasjonene. Innvandringsaktivistene plukker ut noen saker de får store presseoppslag for. Det framstår som viktigere for dem å endre norsk innvandringspolitikk i retning av at mange flere skal få innvandre, enn å endre avslaget i de enkeltsakene de tar opp.
Jeg viser ellers til innlegget mitt Masseinnvandringa er en villet politikk, og asylanter og flyktninger er også innvandrere.

Den aktuelle saka
Dette er en blant mange enkeltpersoner og familier som har fått avslag for opphold og innvandring til Norge. Abbasi-familien har klart å plassere seg i det politiske sentrum for å få sitt avslag oppheva.
Abbasi-familiens støttespillere hjalp til med rettssak, og familien vant retten til opphold i Norge for dem i Oslo tingrett. Men de tapte i ankesaka i Borgartings lagmannsrett og Høyesterett avviste familiens anke over lagmannsrettens dom.  Så deres status er klar både av behandlende myndighet og er bekrefta av retten i Norge, og også fastholdt av innvandringsmyndigheten UNE: De har ikke krav på opphold i Norge. Tross så mange som får oppholdstillatelse og innvandring til Norge på diskutabelt grunnlag, så avviste altså både lagmannsretten og Høyesteretts deres sak.

Ingunn-Sofie Aursnes, direktør i Utlendingsnemnda skreiv i en kronikk i adressa.no 21.06.2019:
«Abbasi-saken inngår i en trend som startet etter at den norske asylpolitikken ble strammet inn i 2009 og UNHCR samtidig kom med nye retningslinjer om internflukt. Inntil da hadde så godt som alle barnefamilier fra Afghanistan fått oppholdstillatelse. Etter innstrammingen fikk etter hvert mange barnefamilier avslag.
Før innstrammingen kom det knapt noen enslige afghanske kvinner til Norge. Etter innstrammingen endret dette seg. De neste årene kom det etter hvert et betydelig antall.
Fra 2012 til i dag har vi i UNE behandlet mer enn 150 slike saker, der afghanske kvinner hevder de er enslige. Noen av dem har med seg barn, andre ikke. Noen kom til Norge i følge med menn som så forsvant, andre kom først alene og så mannen senere. Dette ble en trend til tross for at det kulturelt sett er nesten utenkelig at afghanske kvinner er ute på slike reiser uten følge eller godkjenning fra mannlige familiemedlemmer.» (Uthevet av OBB).

Å leve i andre land enn i Norge er det mest vanlige
Innvandringsentuasiastene gir indirekte inntrykk av at det nærmest er som en straff å vokse opp andre steder i verden enn i Norge. Men det er jo fullt mulig å leve i andre deler av verden, også i fattige deler av verden og i områder med krig blir så og si alle boende.
I Afghanistan bor det 36 millioner mennesker. Hvis Abbasi-familien bare kan få et tilfredsstillende liv andre steder enn i Afghanistan  – hvor går grensa for andre afghanere og den øvrige del av verdens befolkning?

Asyl – er blitt en ordinær innvandringsordning
Det mest fredsvennlige er at hver stat får styre uten innblanding fra andre nasjoner eller internasjonale organisasjoner. Men det bør være unntak. Opposisjonelle må få lov til å gi opp sin opposisjon mot å få reise ut av landet sitt for å leve friere og overleve. Slik Trotskys opposisjon mot Stalin førte til at han ba om asyl i Norge. Noe som blei avslått av den norske regjeringa. Slik regjeringene i dag også har avslått asyl til sånne viktige opposisjonelle om israelske Vanunnu, australieren Assange og amerikaneren Snowden.
Å få asyl i et annet land, er ikke noe noen person har krav på. «Etter folkeretten har statene rett til å gi asyl, men ingen plikt.», skriver Store Norske Leksikon. Å gi asyl, opphold i en annen stat, er en rettighet en stat har til å gi opphold — uten at en annen stat kan protestere på det.
I en kronikk i Aftenposten 26.01.2016 hevder Hanne Sophie Greve, lagmann i Gulating lagmannsrett og før det dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, i Aftenpostens sammendrag at «En flyktning har krav på asyl som nødhjelp, men kan ikke kreve permanent bosetting i et nytt land.» Greve i kronikken: «asyl …er imidlertid pr. definisjon et temporært eller tidsavgrenset opphold utenfor egen stat.»
Det var da innvandringsstoppen blei innført i Norge i 1975, at antallet asylsøkere begynte å øke. Før det var det knapt asylanter. Men etter at innvandringsstoppen hindra muligheten for vanlig innvandring, blei den eneste muligheten for innvandring å påberope seg politisk forfølgelse. Innvandringsstoppen ble omgått med å endre søknaden om innvandring til å bli en asylsøknad i stedet. Innvandrerne endret forklaring til å si at de var forfulgt så de måtte få politisk asyl. Dagens internasjonale asylsystem er blitt en rein innvandringsordning.
Dagens asylanter er ikke politiske opposisjonelle, de er økonomiske migranter som ønsker seg et bedre økonomisk liv. Det er fullt forståelig og ikke noe å kritisere dem for. Men Norge kan ikke ta imot alle som vil hit, sjøl om altfor mange politikere, særlig de yngste av dem, professorer og journalister, ønsker det.

Norge trenger dem ikke, de trengs i sitt eget land!
World Economic Forum skriver i et dokument fra 2013:  «Innvandrere … kan spille en rolle ved å gjøre arbeid som lokalbefolkningen ikke er villig til å gjøre (selv under lavkonjunktur),…».
Norge har ikke behov for utenlandsk arbeidskraft hvis bare arbeidskjøperne (også kalt arbeidsgivere) vil avse noen få prosent av fortjenesten for å betale litt høyere for å få nordmenn til å arbeide for seg. Og det gjør de, hvis de ikke får et alternativ i nye importerte arbeidere som ikke krever et lønnsnivå på norsk alminnelig nivå. Uten uorganiserte innvandrere må lønnsnivået opp, og det klarer de rikeste i Holmenkollåsen, Bygdøy og Tjuvholmen godt å overleve med. Men forståelig at de vil maksimere profitten sin med importerte lavtlønte.
Å tappe fattigere land for mennesker som kan bidra til å bygge opp landet, er å bidra til å svekke det enda mer. Den økte internasjonale migrasjonen er nærmest et menneskelig tjuveri, tjuveri av intelligens og skaperkraft fra stater som sårt trenger utvikling av eget samfunn.

Ny innvandringspraksis nødvendig
Den internasjonale asylordninga fungerer ikke som tilsikta, bør oppheves og uansett bør Norge trekke seg fra den internasjonale avtalen, først reelt og så også formelt. Den danske asylpolitikken der det ikke lenger skal bli mulig å søke asyl fra dansk jord, må også bli den norske.
Uansett bør praktiseringa ved avslag bli en annen. De som åpenbart ligger an til avslag blir gitt en rekke muligheter til forlenge oppholdet i Norge med rettssaker i åresvis. «Nå har de vært i Norge så lenge at de må få bli», blir det neste argumentet. Disse lange prosessene, i virkeligheten reine utsettingsaksjoner, blir for støttespillerne i de konkrete sakene nye argumenter i sakene og et nytt generelt argument for å øke innvandringa. Muligheten til å omgjøre avslaget gjennom årelange prosesser blir en belastning både for søkerne og de nordmenn de kommer i kontakt med. Det er ikke på slike tilfeldige følelsesgrunnlag vi kan styre innvandringspolitikken. Derfor må det gjøres noe med denne prosessen. Svært kort opphold, få ukers opphold i Norge, før de sendes tilbake til landet de kom fra mens den videre saksbehandlinga pågår, må bli den nye praksisen.