EU-valget: Venstresidas nederlag — hvorfor?

Streeck i Jacobin
Skjermdump fra Jacobin.

De politiske kommentatorene har etter EU-valget lagt hovedvekt på at framgangen for «populistene» er uten betydning, og ellers på den store framgangen for de grønne partiene. Men den tyske sosiologen Wolfgang Streeck er mer opptatt av det som han mener er mye viktigere: den tradisjonelle venstresidas nederlag i dette valget. Han peker på fire av de grunnene for det nederlaget.

Streeck har i en artikkel i det amerikanske venstresidebladet Jacobin tatt for seg både det at venstresidepartiene tapte i EU og hvorfor. Denne artikkelen hadde Klassekampen, positivt overraskende, trykt i serien Med andre ord den 12. juni.

Kjøp tid
Forsida til den svenske utgaven.

Wolfgang Streeck har skrivi boka «Kjøpt tid: Den utsatte kapitalistiske krisa.» Boka kom i 2013 og er ikke oversatt til norsk, og er sterkt kritisert av EU-entusiasten Habermas. Jeg har omtalt den nærmere her: Ap følger lojalt den globale nyliberale politikken, jf også SSB-striden: Ikke en NHH-kopi, ikke for økt innvandring: Men svekke alt offentlig.

Streeck peker på at de tradisjonelle venstreorienterte partiene i valget til «EU-parlamentet» tapte en fjerdedel av plassene sine, fra 52 representanter til 38. Dette nederlaget kom samtidig med at  «de gamle partiene fra sentrum-venstre og sentrum-høyre led dramatiske tilbakeslag.» Det han kaller nasjonalistiske høyrepartier økte med 36 mandater, men de grønne økte med 18. Streeck spør hvordan venstresida ser «for seg at de skal øke oppslutninga si blant europeiske arbeidere og den delen av middelklassen som ønsker seg endringer, om ikke nå?»

Én: Naiv tru på et sosialt EU

IMG_2220
Die Linke, med utgangspunkt i DDR, sprer ivrig mytene om det sosiale EU

Den første og enkleste årsaken til venstresidens tap er det tilsynelatende totale fraværet av en realistisk antikapitalistisk, eller i det minste anti-nyliberal, venstresidestrategi knyttet til EU.

Det finnes ikke engang en debatt om hvorvidt EU overhodet kan være en arena for antikapitalistisk politikk. I stedet har vi en naiv eller opportunistisk aksept – og det er vanskelig å si hva som er verst – av den glade europaoptimismen som er så populær blant unge mennesker og så lett å utnytte både i De grønnes valgkamp og av europeiske teknokrater som søker legitimitet til sitt nyliberale regime. 

IMG_2242
Sosialdemokratene sprer selvfølgelig myten om det sosiale EU.

Det er ingen på venstresiden som snakker om hvordan EUs de factogrunnlov innsnevrer rommet for antikapitalistiske programmer – ja, selv for programmer som støtter opp om arbeiderrettigheter – med sine frie markeder hugget i stein (de «fire friheter»), EU-domstolens de facto diktatur, og påtvingningen av innstramminger på nasjoner og innbyggere som følge av den monetære unionens budsjettbestemmelser.

To: Ser voldelig fascisme over alt
En annen hovedårsak til venstresidens tap er at den – i de fleste om ikke alle land – ikke har klart å motstå fristelsen til å bli med gamle og nye sentrumspartier – kristendemokrater, sosialdemokrater, grønne – i å erklære den nye nasjonalistiske høyresiden en trussel mot demokratiet. 

Sagt med mine ord, så ser vesntresida i Europa, Norge inkludert, som om vi står på terskelen til en voldelig nazistisk maktovertaking. At ikke å stemme på «populistene» er som Streeck hevder «er vår tids versjon av mellomkrigstidens kamp mot fascister

«Dette utvisket forskjellen mellom lovlige opposisjonspartier i et demokrati – hvor forkastelige deres språkbruk og tanker enn er – og private armeer som kjemper for å bytte den demokratiske staten ut med en diktatorisk stat. Men det er helt andre i dag som utfordrer demokratiet»
og de er venstresidas allierte:
«Dette fordi sentrumspartiene – som den europeiske venstresiden har alliert seg med i en falsk valgkampkrig mot økende fascisme i Europa – selv gjør mer enn nok for å undergrave demokratiet. Det er nemlig akkurat det sentrumspartiene gjør når de underlegger sine land en nyliberal politisk-økonomisk orden som påfører dem et urokkelig frihandelsregime, en gullstandard-aktig pengepolitikk, innstramminger i offentlige utgifter, og et fagforeningsfritt arbeidsmarked med ubegrenset forskyvning av arbeidskraft.»

Tre: Klarte ikke å forstå klimakampen
Venstrepartiene legger seg på en individuell poserende stil, og er dømt til å tape oppslutning i arbeiderklassen:
«Krav om høyere bensinavgifter eller mindre konsum av billig kjøtt – kjøtt overhodet – er lettere å leve med for middelklassen enn det er for arbeidsfolk og lavere klasser. Appeller om individuell mønsteroppførsel kan nok gi dårlig samvittighet hos dem som er mest miljøbevisste, men slike appeller faller for døve ører hos dem som prøver å nå de privilegerte igjen på forbrukskarusellen.»
Venstresida burde
«holde fast på at frivillige endringer i livsstil er fullstendig uegnet til å forhindre global oppvarming og til å gjøre noe med det pågående tapet av biologisk mangfold.
En venstreside som begrenser seg til å deklamere De grønnes skremselshistorier om at livet på planeten snart er over, skyver mange av sine potensielle velgere ut i fornektelse, og derfra inn i armene på det nye høyre. »

Fire: Forakten for nasjonen og beundringa for EU

IMG_2253
Ingen er mer ivrige på alt ved EU enn De grønne.

— For arbeidsfolk er «Europa» et teknokrati langt borte, en verden utenfor deres livserfaring.
— De føler at de blir fratatt sin stemme når nasjonalstaten blir delegitimert og umyndiggjort i den «europeiske» overnasjonalitetens navn. For vår tids livsstils-internasjonalister framstår de som har arvet en tradisjonell internasjonalisme – med fokus på arbeiderklassens fellesinteresser – som håpløst kulturelt bakstreberske.
— Ekstremt mange fromme håp er investert i «Europa» og særlig i Europaparlamentet. Men ønsketenkningen vil ta slutt når det omsider blir klart at Europa-tilhengerne har spilt et overdrevent høyt spill og at de i sin travelhet med å gi sine velgere en kosmopolitisk omskolering har glemt den politiske verktøykassen som ventet på dem på et

CCI16062019_3
Rolf Grovens kjente maleri «9. april 1972» fra et postkort utgitt av Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid. Vi nærmer oss vel de tidene Groven beskreiv i 1972?

nasjonalt nivå. — Man vil også måtte forsvare det demokratiet som faktisk eksisterer, altså demokratiet i nasjonalstaten, mot det «kosmopolitiske» forsøket på å erstatte det med et overnasjonalt demokratisk luftslott.

Streeck avslutter artikkelen slik:
Det vil ikke gå lang tid fra valget er overstått før de nye medlemmene av det europeiske parlamentet er blitt til 751 likesinnede lobbyister for overnasjonalt teknokrati, utkledd som demokratiske representanter for et europeisk folk som fortsatt ikke eksisterer. Sosiale endringer til det bedre vil ikke komme ovenfra, fra dem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s