Fredstiltak demonteres

I nr 21 av Der Spiegel, fra 18. mai til 24. mai, har ukebladet en oppsummerings-artikkel av Angela Merkels tid som forbundskansler. Der legger hun fram et dystert framtidsbilde av verdenssitasjonen, som Der Spiegel på framsida kaller apokalyptisk (en «åpenbaring»).

Hun oppsummerte: «Hva vi har lært av historia, vil vise seg i de neste tiåra». Merkel ser dystert på verdenssituasjonen. Hun mener at de søylene verdensordninga blei bygd på etter siste verdenskrig bryter sammen. Men bidrar sjøl til å bryte dem.

Merkel snakker om gode tiltak etter en omfattende stor krigs avslutning og som etter en generasjon blir glemt. Etter at krigene mellom katolikker og protestanter blei avslutta med freden i Augsburg i 1555, hevder Merkel at menneskene hadde trodd at de hadde lagt bak seg stridigheter og vold. «Men så var generasjonen som hadde opplevd all elendigheten før religionsfreden, dødd ut», sa Merkel og fortsatte: «De var borte. Og det kom en ny generasjon som sa at de ikke ville så lage så mange kompromisser. Det er for oss alle så vanskelig.» «Nå  kan jeg kreve enda litt til, og da kan jeg neste gang gå enda litt hardere fram. Og svupp, så var hele verdensordninga i søplebøtta, og trettiårskrigen brøyt ut.» Trettiårskrigen fra 1618 blei en ny katastrofe. Minst en tredel av datidas tyske befolkning blei utsletta og en by som Magdeburg blei det bare ruiner igjen av.

Merkel går så over til tida etter siste verdenskrig. «Etter avslutninga av den andre verdenskrigen er det også gått mer enn 70 år». Også  etter den hadde en også gjort store anstrengelser for å unngå en ny sånn ny katastrofe: Etableringa av FN med et sikkerhetsråd, og med den fellesstatlige erklæringa om de allmenne menneskerettighetene, nevner Merkel. Men akkurat som i det 17. århundret da en lullet seg inn i tilslørende  sikkerhet, så lager også nåtidas mennesker seg illusjoner om verdensordningas stabilitet, var hennes budskap. Fernissen, den fine overflaten, på vår sivilisasjon er tynn, mener hun.

Tilrettelegging for flere kriger, og stor 
Norges egen politikk er et eksempel på det Merkel hevder om å glemme konsekvensene av å tenke på hvordan en egen politikk virker overfor andre og av å kreve stadig mer. Etter krigen vedtok Norge at vi ikke skulle ha fremmede baser (riktignok ikke konsekvent), og at vi ikke skulle ha tropper i Finnmark. Nå har vi baser og tropper i Finnmark. Vår tidligere statsminister er blitt Natos generalsekretær nettopp for å lede en aggressiv politikk overfor Russland, og flytte vestlige tropper stadig nærmere Moskva, som om målet er å følge i Napoleons og Hitlers fotspor. USA og EU så gjennom kuppet i Ukraina for seg at Russland skulle miste Svartehavsmarinen. Nå prøver Vesten å knekke Russland økonomisk med sanksjoner i et forfengt håp om å klare å ta fra Russland Svartehavsmarinen. De dårlige historiske erfaringene som Merkel viser til, stemmer. Men hun praktiserer likevel ikke sine påstander om riktig lærdom, snarere tvert imot.

Flere tyske soldater til utlandskriger
Hun sier at Europa ikke kan stole på USA lenger, men at «Europa må ta sin skjebne i sine egne hender». Og ikke bare i Europa, men også i det hun kaller Europas og Tysklands periferi, Nord-Afrika og det nær-Østen. Det sa hun i en tale i mai 2017 i et øltelt i München. Og: «Tyskerne må vennes til tanken at den tyske hæren trenger mer penger og at tyske soldater i framtida vil bli sendt til farlige oppdrag i utlandet», siterte Der Spiegel henne på. Og fortsatte: «Hvem kan etter nok en flyktningskrise tvile på det, at det har en umiddelbar virkning på Tyskland når land som Syria og Libya synker ned i borgerkrig». Derfor vil hun også gjøre det enklere å få den tyske Forbundsdagen til å si ja til tyske tropper i utlandet. Et hinder vedtatt etter krigen for å forhindre kriger. Merkel advarer mot å endre slike tiltak, men går sjøl i spissen for å bryte ordninger som skal gjøre kriger vanskeligere.

Gjør det lettere å gå til krig
Merkels egne tiltak er mer tilrettelegging for krig, snarere tvert imot sine egne råd basert på historiske eksempler. Hennes grunnleggende analyse av verdenssituasjonen virker svært enkel, basert på personlige karakteristikker av Trump, Putin og Xiu. Hun kommer ikke inn på grunnleggende konflikter som årsaker til kriger. Kapitalismen klarer ikke å produsere nok varer til å akkumulere nødvendig profitt. Situasjonen minner om den før første verdenskrig. Imperialistiske stater blir mer desperate, av rivaliseringa dem imellom. Hun er også opptatt av Tysklands egne behov, og nevner konflikten med Kina. Ord som Lebensraum brukes ikke lenger. Litt har en lært. Nå er krigene humanitære forsvarskriger i andre verdensdeler. Da tennes også entusiasmen i de velmenende verdensfrelserne i de store intellektuelle sjiktene på universitetene og i mediene i Vesten.

Der Spiegel: Fredsprisen til Merkel?
Det er merkelig at Merkel med en så god analyse av historiske etterkrigstider, ikke på noen måte sjøl er i stand til å ta konsekvensen av denne innsikten, men oppfører seg akkurat sånn som hun sier at vi ikke bør oppføre oss. Der Spiegel er inne på at Merkel ved avslutninga av sine kanslerår er en kandidat til Nobels fredspris, for «hun har allerede i mange år hørt til kretsen av favorittene», i følge bladet. Hennes tiltak for å gjøre det lettere for Tyskland å gå til krig, varmer nok hjertene i Nobelkomiteen. Men kan hun følge i fotspora til landsmannen Carl von Ossietzky, og tør Nobelkomiteen det, da?

Sitatene fra Der Spiegel er oversatt av Ove Bengt Berg.