Miljøpartiet bruker ordet grønt i partinavnet. For mange virker det opplagt, men jeg har erfaring med MDG fra Ensjø i Oslo. Og er det noe som kjennetegner MDG der, så er det alt annet enn grønt. MDG arbeider for at vedtatte forutsetninger for grønt uteareal skal det som hovedregel dispenseres fra. MDG reduserer grøntarealene for å bygge boligblokker tettere. Kombinert med at MDG ergrer seg over at det i planer bare er vedtatt seks etasjer. MDG vil som utbyggerne og tomteeierne ha høyere hus. Høyblokker med mindre grøntareal tettere, noe som gir mer skygge og vind. MDGs våte drøm for boligområder er de som legger til rette for utflytting og til sist boliger for de dårligst stilte. MDG er de mest griske utbyggernes ivrigste politiske talspersoner. Men før kommunevalget i 2015 markerte MDG seg som et parti for den motsatte politikken på Ensjø. MDG er et falskt grønt parti — og asosialt.
På det aller første møtet som vedtok forberedelsene om å stifte partiet på en liten gård/seter (Elverum) oppe i ei dalside i Østerdalen rundt 1990 var jeg til stede. Av alle navneforslag som ble diskutert fikk jeg gjennomslag for at navnet skulle bli det som det ble i dag; det var ikke opplagt. Men MDG stemmer imot alt grønt i Bydel Gamle Oslo (en bydel med et innbyggertall som er høyere enn byer som Larvik, Tønsberg, Sarpsborg, Hamar og Lillehammer). Et typisk eksempel på MDGs antigrønne politikk er at de stemte imot et prinsipielt vedtak som Rødt fremma i byutviklingskomiteen i mars i år (sak 10/2019):
«Bydelsutvalget viser til at det allerede er gitt dispensasjoner angående uteområder på flere byggefelt på Ensjø – først og fremst for barnehagene, men også for boligfelt – som nå sist Malerhaugveien 20. Trekker vi ut alle disse arealene det skal kompenseres for, blir det ikke så mye igjen av fellesområdene. Bydelsutvalget viser også til at boligutbyggingen på Ensjø er langt sterkere enn opprinnelig forutsatt. Det ligger an til at vi det blir drøyt 20 % flere boliger enn angitt som maksimal utbygging i flg. planprogrammet. Bydelsutvalget mener derfor at det er uakseptabelt å redusere kravet til utearealer ytterligere under henvisning til tilgang på slike fellesområder eller å vise til områder på tak. Planprogrammets føringer og normer for uteareal må følges.»
Dette forslaget falt mot stemmene fra MDG, Høyre og Frp, støtta av SVs dobbeltstemme. Mot en stemme fra Venstre, en fra Rødt og to fra Ap.
MDGs tidligere stortingsrepresentant Rasmus Hansson bor langt inne i skogen, mens en annen MDG-representant bor på en svært «grønn» arealsløsende måte i Oslo sentrum. Så MDG-politikere skjønner litt om behovet for grønne bomiljøer — for seg sjøl.
Det er MDG som har fått ansvaret i byrådet for byutviklinga i hele Oslo. Det har verken blitt noen grønn eller helhetlig boligutbygging med MDG i ledelsen. Men alle tomteeiere og utbyggere fryder seg, penga renner inn når MDG reduserer vedtatte normer for grøntarealer.
Nå har for øvrig nasjonal talsperson Arild Hemstad, tidligere leder i Syklistenes Landsforening — som også jeg — steppa inn som vikar for samferdselsbyråd Lan M. N. Berg. Han har dermed overtatt ansvaret for Oslos fartsstripe, nedre del av Gladengveien på Ensjø. I denne gata med 40-sone kjøres det store deler av døgnet svært fort, i det som fortsatt er bilbyen Ensjø. Men de «grønne» politikerne lar Bymiljøetaten slåss for at det ikke skal lages fartshindringer, og heller ikke mot at de nye sykkelfeltene brukes som bilopplastingsplass.
Det som ergrer og engasjerer beboerne på Ensjø mest, er at målet om å omgjøre Ensjø fra bilbyen til boligbyen, vedtatt enstemmig av bystyret i 2007 (totusenogsju), ikke på langt nær er fullført. De sentrale parkdragene, viktige store grøntarealer som friområder og gangveger, er utsatt på ubestemt tid. Det en skulle tro var en topp prioritert sak for et grønt parti, er ikke det for MDG. Grønn politikk må vike for noe som er viktigere for MDG, nemlig forsvar av privat eiendomsrett. Sjøl om parkdragene er regulert til det av et enstemmig bystyre i 2007, er det for MDG viktigere å ivareta interessene til en saboterende svært rik millionær fra Asker, foran Ensjøs 6 000 innbyggere.
MDGs Hanna E. Markussen forsvarer seg med «Jeg kan ikke gjøre noe». Det samme sier byrådsleder Raymond Johansen, mens Olof Palme derimot sa at «Politikk er å ville noe». Å stille til valg med «Jeg kan ikke gjøre noe», er jo en politisk nyvinning som en skulle tro var forbeholdt klovner. Byrådet tror de lurer innbyggerne på Ensjø. Men vi skjønner at når de argumenterer med parolen «Jeg kan ikke gjøre noe», så vet vi at de mener «Vi vil ikke gjøre noe». Ikke noe som kan være inngrep i privat eiendomsrett for helt lovlige vedtak som en kommunal reguleringsplan. Seks tusen i egen kommune er for byrådet lik null mot Askers ene rike tomteeier på Ensjø. Han vil ha asfalt og bil i stedet for grøntområder, og motarbeider vedtaket om Ensjø fra bilby til boligby. Det er også MDGs politikk — i praksis. Systematisk.
