Vi lever i ei tid der betydelige framsteg for menneskeheten står for fall. Det gjelder kravet om at alle skal få gode muligheter til et tilfredsstillende økonomisk liv, til å kunne ytre seg og frigjøringa fra religionenes irrasjonelle tvang. Ytringsfriheten blei kjempa fram fordi ingen skulle kunne kneble andre med påstanden om at de kom med uakseptable ytringer. Nå er det igjen påstanden om uakseptable ytringer som begrunner innskrenkinga av ytringsfriheten. De religiøse er oppgitt over at deres idéer og praksis henta fra flere tusen år tilbake, ikke blei og blir akseptert lenger. Vitenskapen har slått fast at jorda er rund, at jorda går rundt sola og vi har påtvunget med varierende grad av vellykkethet at religionene må akseptere kvinner som likeverdige mennesker til mennene.

Et eksempel på disse reaksjonære framstøta er kampen for den religiøse skikken med omskjæring av spebarnsgutters forhud, egentlig en smertefull avskjæring av forhuden deres som er praktisert med religiøs begrunnelse av jøder og muslimer etter at kristne har slutta med skikken. Omskjæring av kvinner er forbudt i Norge, sjøl om journalist Hege Ulstein i Dagsavisen 20.02.2010 forsvarer det som et harmløst inngrep. Omskjæring av gutter er imidlertid tillatt. Det er ikke avgjørende at muslimene forsvarer avskjæring tross sin store oppslutning som krenket og diskriminert fra de dominerende stemmene i det offentlige ordskiftet. Det er de jødisk troende i Norge som har klart å få politisk gjennomslag for å beholde retten til å skjære av forhuden på spebarn. Fordi de har argumentert med nazistenes jødeutryddelser og sammenliknet et forbud på lik linje med paragrafen i grunnloven fra 1814 om å nekte jøder adgang til riket (Ervin Kohn). I virkeligheten er det også Israels økende betydning som en av verdens stormakter og med sin enorme politiske innflytelse i USA gjennom Israel-lobbyen, som rettferdiggjør retten til det medisinske inngrepet overfor spebarnsgutter.

I Norge blir 2 000 spebarn avskjært i året. I USA er 85 millioner menn, 75 prosent, avskjært. Men i løpet av de siste 20 åra er andelen redusert fra 90 til 60 prosent. De aller fleste kristne sluttet med omskjæring etter etablering av Moseloven. Oppsvinget på 1800-tallet for avskjæring kom fordi kirken håpet på at med omskjæring ble det vanskeligere å onanere.

I 2012 krevde følgende offentlige instanser og organisasjoner slutt på praksisen med mishandlinga av spebarna: Den norske legeforening, Norsk Sykepleierforbund, Barneombudet, Human-Etisk Forbund (fortsatt? HEF er svært kritisk til kristendom, men ukritisk til jødedom og islam), Reform ressurssenter for menn og Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo. «Ifølge Helsedirektoratet mener en i Norge at rituell omskjæring ikke har noen helsegevinst for barn.» Jørgen Lorentzen har kalt inngrepet «en bestialsk skikk» og professor i legeetikk, Jan Helge Solbakk, for et «overgrep». Tidligere barneombud Anne Lindboe skreiv i en kronikk på nrk ytring at «Med kunnskapen vi nå besitter er det på tide å flytte offerrollen fra krenkelsen av voksnes religionsfrihet over til barna som betaler prisen…». Lindboe konkluderer med:

«Det å omskjære i regi av helsepersonell er ingen garanti mot hverken smerter, infeksjoner eller komplikasjoner. Den eneste måten å eliminere denne risikoen på, er å slutte med omskjæring av gutter, og gi dem den samme beskyttelsen som jenter nyter godt av. … som sikrer at gutten er gammel nok til å ta dette valget selv … Her har Barneombudet foreslått en aldersgrense på 15 eller 16 år.»

Mens Senterpartiet har tatt til orde for å forby omskjæring av gutter har Høyre, SV, KrF og Arbeiderpartiet tatt til orde for at den offentlige helsetjenesten skal tilby omskjæring av gutter. Partiledelsene i det nye «udogmatiske» venstre (?) skjelver av redsel for partivedtak om forbud mot mannlig omskjæring, av redsel for å bli møtt med anklager om anti-semittisme og «islamofobi».  Noe som i praksis setter deg i bås med tilhengerne av utryddelsen av jødene. Anklagene om antisemittisme sitter like løst som anklagen om «islamofobi» og «rasisme». SVs landsstyre vedtok i april 2018 med 18 mot 16 stemmer å forby avskjæring av spebarns forhud, etter at forslaget blei trekt på landsmøtet i 2017 og vedtatt imot partiledelsens sterke motstand. Enhedslisten i Danmark har vedtatt å forby omskjæring, mens landsmøtet i Rødt forrige helg nekta å behandle forslaget, et klart signal om at Rødt aksepterer den bestialske skikken om avskjæring av forhuden for å slippe å bli anklaga for det som mange oppfatter som det verste å bli anklaga for i vår tid: antisemittisme og islamofobi.

Det er den politiske situasjonen vi er i med den reaksjonære offensiven for tilbakevending til før-middelalderen som gjør striden om avskjæring av forhuden så viktig. Men avskjæringa av forhuden er også noe helt konkret. Det er de konkrete medisinske konsekvensene av det religiøst begrunna inngrepet  i «skaperverket» som avgjør om samfunnet skal gripe inn for å forsvare spebarnsguttene mot en helseskadelig virksomhet på tross av et religiøst påbud. Hans Olav Brendberg la den 15. mai på sin Facebook-side ut en medisinsk vurdering av avskjæringa av forhuden. Han skreiv: «Eg trur det kan vera nyttig for diskusjonen om omskjering å sjå på kva dette heilt konkret handlar om – i staden for å gjera dette til ein diskusjon om religionar og abstakte, juridiske premiss.» Her er hans påstander om betydninga av forhuden:

Litt om forhud…
Mannleg forhud har 7 lett identifiserbare funksjonar:

1. Beskyttar det mannlege kjønsorganet.
2. Har svært kjenslevart og nervetett vev, som sjølvsagt har ein funksjon i samband med seksuelt samkvem.
3. Forhuda har både ei ut- og ei innside – og hjå uomskorne er denne innsida ei slimhinne. Forhuda er altso ein del av det systemet for «smøring» som har ein opplagt funksjon i samband med seksuelt samkvem.
4. Det hudoverskotet som forhuda gjev, sklir friksjonslaust langs det mannlege kjønsorganet. Kan samanliknast med eit kulelager – som ikkje krev smøringstrykk på same måte som eit glidelager.
5. Vevet i forhud har ogso ein funksjon i samband med ereksjon – og omskorne har langt oftare problem med ereksjon enn uomskorne.
6. På grunn av «kulelagerfunksjonen» bidreg ogso forhuda til den seksuelle opplevinga til partnaren, og motverkar problem knytt til tørre slimhinner.
7. På grunn av mangelen på hudoverskot vil omskorne kunne oppleva smerte under og etter seksuell aktivitet, og penis blir rett og slett mindre av di innsida blir pressa inn mot bukhola.

Dette er det fysiologiske.
For egen del vil jeg legge til: Det er de menneskelige variantene de siste to-tre hundretusen siste åra med forhud som har overlevd som art, ikke de uten. Det er jo et klart bevis på fordelene av forhuden og nødvendigheten av å beholde den.
Og dessuten med erfaring fra eget liv: Det er ikke tilfeldig at avskjæring av forhuden ikke har vært noe som har vært praktisert for oss i det kalde nord som skal arbeide ute i mange kuldegrader eller drive fritidsaktiviteter ute vinterstid.

Brendborg fortsetter: So det psykologiske:
Omskjering er å påføra kroppen – og personen – eit traume knytt til intimsfæra. Dette er heilt parallellt med å påføra arr i andletet – den andre delen av kroppen der nervene våre ligg like tett, og der kroppsfunksjonane er nært knytt til sjølvoppleving og identitet. Dei som blir påført dette traumet vil ofte ikkje vera medvitne om det – men likevel sterkt påverka. Sidan inngrepet ogso er invaderande og handlar om grunnleggjande identitet, vil konsekvensane både vera opplagte skader, som autisme og teikn på posttraumatisk stressyndrom. Men ogso meir subtile ting, som manglande tryggleik, aggresjon og liknande.

I tillegg til dette kjem so dei som døyr direkte av inngrepet, ein auka risiko for krybbedød, og større skadar på kjønsorganet som kjem på grunn av eit heilt unødig, kirurgisk inngrep.

Brendborg har og ei vurdering av de økonomiske fordelene, for noen, av skikken med avskjæring av forhuden:

Alt i alt trur eg vi trygt kan slå fast at omskjering er veldig bra for amerikansk medisinindustri, og særleg dei som sel viagra, glidemiddel og liknande. Eg reknar det ogso som sannsynleg at inngrepet er ein av dei viktige drivarane i analfikseringa i amerikansk seksualliv. Og likeeins er det sannsynleg at inngrepet bidreg til den eksistensielle utryggleiken som ligg bak den påståelege og lite empatiske aggresjonen som pregar både det amerikanske samfunnet (17 000 drap kvart år) og USAs tilhøve til omverda.

Hans Olav Brendberg er ikke en ateist, men har et religiøst fundament for sitt liv, så på spørsmål fra meg på hvorfor han da er imot en religiøs skikk som religionenes tilhengere slåss så intenst for, svarte han: «Du må setja logiske og knallharde grenser for kor langt religionsfridomen rekk. Kirurgi er ikkje innanfor.»

I Klassekampen 16. mai skreiv Rødt-medlemmene religionsviter Anne Kalvig og gynokolog Margit Steinholt at de «nå er usikre på om vi hører til i Rødt. …Vår plikt er å ta parti for de minste og mest sårbare. Vi trodde det var sjølsagt for Rødt.» De skriver i innlegget:

«Et samlet nordisk medisinfaglig og barnefaglig miljø slår fast at at omskjæring … utsetter barnet for sterk smerte, helserisiko (blødningsfare, komplikasjoner og nedsatt følsomhet i penis) … Norge diskriminerer guttebarn når bare jentebarn har en lovfestet rett til ikke å bli utsatt for omskjæring eller kjønnslemlestelse. Barnekonvensjonen fastslår at alle barn har rett til ikke å bli utsatt for skadelige, kulturelle praksiser. …Vi som står opp for guttebarnas rett til en intakt kropp, blir kalt rasister, antisemitter og autoritære, nå sist av Ragnar Næss i Klassekampen 14. mai.»

Partileder Bjørnar Moxnes har sagt om det vedtaket som er mest omtalt i hovedstrømsmediene, det at landsmøtet vedtok at «kommunismen» fortsatt er Rødts politiske mål, at det kan «han leve med». (Det er vel ikke dødsstraff i Norge?). Men det er helt klart at Moxnes og partiledelsen mener at å si nei til avskjæring av spebarns forhud, det medfører at han utsetter seg for samla storm finanisert fra Saudi-Arabia og Israel og fra hele det statsfinansierte humanitære kompleks som han, som heller ikke Audun Lysbakken, tør stå opp mot politisk.

Den politiske oppslutninga for retten til avskjæring av spebarns forhud er et av mange tegn på kampen mange fører og som har retning mot før-middelalderske tider.