Etter oppfordring fra en god venn lot jeg meg nyttårsaften i 2008 overbevise om å begynne med en blogg. Jeg har hele livet vært interessert i videreformidling av nyheter og meninger. Allerede på folkeskolen, grunnskolen, begynte jeg med klasseavis. Livet sett under ett har jeg hele tida vært en «nesten-journalist». Så en egen blogg fra 63-års alder var ikke noe unaturlig.
Fra første innlegg på Politikus 1. januar 2009, «Stadig viktigere: Oppløs staten Israel!», har jeg lagt ut i alt 767 innlegg med i alt 318 500 sidevisninger, eller «klikk». Ikke så mye, 415 lesere per innlegg, men likevel. Fra i høst har Facebook og andre medier sørga for å strupe tilgangen på lesere hos meg.
Navnet Politikus valgte jeg fordi jeg på slutten av 1960-tallet var leder av statsvitenskapsstudentenes forening i Oslo, og redaktør av dets blad Politicus.
Første gang jeg hilste på Ottar Brox i vinter på en restaurant i Oslo, sa han da jeg presenterte meg: «Å, det er du som skriver i Klassekampen!». Det sa også Edvard Hoem til meg da jeg ringte han for å fortelle ham om den norske Tysklands-ambassadørens (Bjørn Tore Godals) syn på det å finne levningene av Nordahl Grieg og begrave dem på nytt, noe Hoem og Dag Solstad hadde engasjert seg for. Både Brox og Hoem husker nok godt, men synspunkter som jeg representerer er ikke lenger interessante for Klassekampen sånn som den avisa har utvikla seg. Jeg har neppe innleggsnekt i avisa, men det skal uhyre mye til for å nå fram blant alle de opprørte velutdanna moralistene og etablerte politikerne som får fylle opp debattsidene og være intervjuobjekter. Derfor gjør jeg som alle andre som hittil i historia har blitt nekta å komme til orde i etablerte plattformer i ønska omfang; jeg lager mitt eget medium. Å skrive med påholden penn, taktisk tilrettelegging for å blidgjøre portvaktene i debattredaksjonene — som en vanligvis må gjøre for å komme på trykk og nett — er ødeleggende for både språklig stil og innhold og blir sjelden gode innlegg.
Nå finnes det mange andre gode nettsider, men akkurat som VG, NRK, Aftenposten og Dagsavisen opprettholder seg sjøl tross bare nyanser i deres politiske ensidighet, vil også jeg bidra med mine nyanser med mine personlige erfaringer fra mitt samfunnsengasjement blant de andre nødvendige kritiske nettstedene.
Jeg ønsker meg ei side ikke bare for mine egne kommentarer, men også ei side som viser til andre synspunkter og intervjuer med viktige politiske aktører, private som offentlige. Litt sånn som i de etablerte ukritiske mediene der andre ukritiske journalister er de viktigste kildene. Bare at jeg vil være mer maktkritisk og mot krigene, økonomisk urettferdighet, imot religionenes tvang og imot opphevinga av nasjonenes sjølråderett. Og jeg håper på mange lesere, og det får jeg jo bare om jeg lager noe som mange synes er viktig og lesverdig. Så det må jeg skjerpe meg for å oppfylle.
Velkommen til den nye utforminga, utseendet! Og takk til min hjelper!
Meld deg på som en fast følger her.
