Nasjonen Norge — ja, den finnes

Baksida Den store forsoningen
Baksida på omslaget til Den store forsoningen

For globalistene og den internasjonale kapitalen er det viktig å få fram at nasjoner bare er en konstruksjon. Men i boka Den store forsoningen av Finn Olstad peker han på at Norge som stat med nordmenn var en oppfatning alt fra Sturlasons tid og som overlevde den flere hundreårige danske okkupasjonen.

Kampen mot nasjonen er blant hovedsakene for Vestens universitetsansatte og de politiske journalistene sammen med antirasismen, kamp mot uønska ytringer og krig for humanismen.

I boka Den store forsoningen om Norge fra 1905-1945 av Finn Olstad i år handler det første kapitlet om den norske nasjonen. Olstad tar i innledninga utgangspunkt i Hammerfest-opprøret i 1921, det som i en av de første Klassekampen-utgavene fra 1969 blei omtalt som Hammerfest-kommunen. Som om det var en norsk Paris-kommune der arbeiderklassen tok over stats-/kommune-styringa.

Olstad skriver:

«Hendelsene i 1921 var den norske utløperen av verdensrevolusjonen. Slik var Norge en del av en større virkelighet, med stadig påvirkning utenfra. I det hele tatt bygde det meste som foregikk i Norge, på en eller annen måte på import — fra tenkemåter til teknologi. Den store verden med sine kriser, kriger og revolusjoner ble bestemmende også for det historiske forløpet i Norge. Men det gikk ikke helt som i andre land heller. Norge hadde sine særegenheter — økonomisk, sosialt og politisk, som ga det historiske forløpet sin egenart. Det relativt sterke nasjonale fellesskapet ga et gunstig utgangspunkt for det nye Norge etter 1905.»

Olstad forholder seg til kampen mot det nasjonale slik:

«Det nasjonale var ikke nødvendigvis noe «naturlig» eller selvsagt. Tvert imot har historikere og andre fra slutten av 1900-tallet sett på det nasjonale som noe konstruert og tilknytningen til en nasjonal fortid som «oppfunnet tradisjon». Det er også i Norge opplagt å identifisere et nasjonalt prosjekt og «program» for å bygge en norsk nasjonal identitet.».

Men:

«Det er lett å overdrive betoningen av konstruksjon og oppfinnelse. Det må samtidig være en mottakelighet eller «folkelig klangbunn». Kanskje skiller Norge seg litt ut fra en del andre europeiske stater, det der nasjonale i høyere grad framstår som en relativt nylig konstruksjon. I hvert fall siden Snorre Sturlason kongesagaer har det vært en forestilling om Norge som en distinkt politisk enhet og om nordmennene som et særskilt folkeslag. … må forestillingen om Norge og det norske ha overlevd dansketidens «firehundreårsnatt» og ha vært en levende realitet…

Det nasjonale framstår som et «forestilt fellesskap», uten dermed å være løsrevet fra språk og historiske erfaringer. … i 1905 og årene etter var den nasjonale diskursen, slik det ser ut, framtredende i nær sagt alle deler av befolkningen.»  (Utheva av politikus.no)

Så setter Olstad det nasjonale opp mot bokas hovedbudskap, den store forsoningen, opp mot at det nasjonale «imidlertid [måtte] brytes mot og til dels konkurrere med andre tilsvarende forestillinger … knyttet til for eksempel klasse og lokal tilhørighet».