«Langrenn var innlandets idrett»

Den store forsoningen (2)Jeg er vokst opp med Detektivmagasinet og Knut Gribb, Rotta og Jerven. Men dagens krimlitteratur er for mye blod, drap, partering og ondskap. Jeg har mer enn nok med dagens faktiske imperialismes drap. Derfor leser jeg i påsken heller Finn Olstads historieverk om Norge i perioden 1905-1945, «Den store forsoningen.» Foreløpig har jeg bare lest det første kapitlet om nasjonen Norge.

Og nå bare om idrett. Olstad skriver:
«Det spesielle ved Norge var skienes og skiløpingens sentrale stilling, på en måte som ennå i dag er en kilde til undring for utlendinger. Og litt underlig er det kanskje at Norge, med sin lange kyst og og sin avhengighet av havet, valgte seg innlandsvinterens framkomstmiddel og leketøy som nasjonalt symbol.» Og langrenn var innlandets idrett, ikke byenes. Olstad siterer Osar Mathisen om åssen byunga isla gårdsplasser og samla inn kasta juletrær for å markere svingene. Arbeidere gikk på ski i byene før krigen, Olstad nevner Vålerenga, og det var mange andre skiklubber også. Ivar Formo var vel første oslogutt som vant et NM langt opp i 1970-åra og har bidratt til at langrenn i dag også er idretten til Oslos øvre middelklasse — og vel så det?

Olstad:
«Skiløpingen ble nok opphøyd til nasjonalidrett, men skøyter og skøytesport ble mer relevant og populært blant mange av dem som skulle utgjøre det nye tyngdepunktet i landets økonomiske og sosiale liv— byenes fabrikk- og industriarbeidere. (Olstad nevner Mathisens fem verdensmesterskap og hans betydning) … Skøytesporten, med sine krav til tempo, teknikk og jevnt monotont arbeid runde etter runde er uansett mer treffende markør for det karakteristiske ved «den nye arbeidsdagen» etter 1905.».

Interessant, og kanskje rett? Også langrenn krever «jevnt monotont» arbeid, teknikk og tempo. Men langrennet kom ikke til mange før 1930, vel?