Eliter: Det «pluralistiske demokratiet» er et elitedemokrati

Stortinget
Svært sjelden faller noen avgjørelser i Stortingssalen. Det er derfor naturlig at den er tom. Avgjørelsene er ofte fatta før sakene kommer til Stortinget, av en elite som fører «den eneste mulige politikken». Skjermdump fra stortinget.no.

Mange skryter av det pluralistiske samfunnet, at «alle» kan ytre seg fritt, organisere seg og aksjonere for egne synpunkter.

En av statsvitenskaps-professor Øyvind Østeruds kjennetegn ved et demokrati er at «det finnes ingen eliter eller særinteresser som monopoliserer den politiske makten»*. Men det er ikke det som kjennetegner den politiske situasjonen i Norge. Snarere tvert imot. Det oppskrytte pluralistiske demokratiet fungerer i praksis som et elitedemokrati der flertallets viktigste påvirkningsmåte, valg av styrende representanter i kommunestyre og Stortinget, settes til side hver eneste dag.

Det finnes neppe noe bedre land å bo i når det gjelder mulighet for alle til politisk påvirkning, enn Norge. Det er hvertfall ikke nødvendig å reise mange km for å komme til land som muligens kan være bedre. Men om vi er aldri så demokratisk, så er vi likevel mange tiår, eller hundreår, unna tidspunktet vi kan si at vi har et folkestyre der ikke bare en liten elite, men nær alle innbyggerne deltar i samfunnsstyringa.

Måter å påvirke et politisk vedtak: Flere kanaler

En kan si det er fire kanaler, veger, til å få vedtatt sitt eget politiske mål som noe myndighetene må gjennomføre med makt. De er: Valgkanalen, organisasjonskanalen, aksjonskanalen og mediekanalen (ytringskanalen).

Det er bare gjennom valgkanalen folk flest har noe å si. De andre kanalene domineres av en liten eksklusiv elite, i nært samarbeid med dem som tar beslutningene i regjering og storting. I mediene sitter viktige politikere med tittel journalist og vokter nøye på hvor mange mindretallssynspunkter som skal få slippe til.

Når valgene betyr lite, blir eliten avgjørende

Professor i statsvitenskap Øyvind Østerud definerer demokrati sånn: «Med demokrati vil jeg mene en politisk styreform med alminnelig stemmerett, der de styrende står til ansvar overfor velgerne i frie valg.»* Men hva menes med å «stå til ansvar» overfor velgerne? Hvor ofte og i hvilke saker?

Boka demokrati
Boka der Østerud har skrivi den siterte artikkelen.

Valgene skjer i Norge bare hvert fjerde år. Men hver dag treffer regjeringa og kommunene svært mange vedtak. Svært få om noen av disse daglige politiske vedtaka har vært oppe til diskusjon i valgkampen. På hvilken måte kan «de styrende [da] stå til ansvar overfor velgerne»? I neste valg, for en avgjørelse som alt er fatta? På grunnlag  av en generell fullmakt? Hvor mye av den generelle fullmakten var klart framme i valgkampen? Svaret finnes i den setninga Østerud fortsetter med: «I et demokrati er friheten til å påvirke utøvelsen av autoritet jevnt fordelt;…» (Uthevet av politikus.no). Det er nettopp det som er problemet. Ola og Kari Nordmann deltar ikke i denne daglige prosessen. De leder ikke organisasjoner som kan påvirke regjerings- og stortingsvedtak i sin retning. De skriver ikke lederartikler i aviser, og svært sjeldent avisinnlegg. Eller organiserer aksjoner som presser besluttende politikere til å treffe vedtak i samsvar med sine interesser. Forutsetninga for det som Østerud mener er et demokratisk kjennetegn, er ikke til stede. For «det finnes …. eliter eller særinteresser som monopoliserer den politiske makten».

«Eliten» er bare et annet uttrykk for det som tidligere blei omtalt som «makta».

Binder politikken med lover og internasjonale konvensjoner

I tillegg til denne overlegne makta som eliten har, sikrer de seg med lover over hodene på folk — uten folkelig forankring. Lovvedtak er et ordinært viktig politisk verktøy. Men nå bruker elitene domstolene til å avgjøre politiske stridsspørsmål til sin fordel. Langt vekk fra «uheldig» folkelig og politisk innflytelse. Dommerne deler i økende grad elitens syn «om den eneste mulige politikken». Ikke en gang den nasjonale rettsliggjøringa er nok, for elitene går nå et steg lenger og bruker overnasjonale lover som et verktøy. Østerud skriver i den samme artikkelen:

«I 1960-årene startet en rettsrevolusjon i EU som domstolen gikk seirende ut av, etter kompetansestrid mellom fellesinstitusjonene og mellom overnasjonalt og nasjonalt nivå. Fellesskapsretten ble direkte gjeldende rett i medlemslandene, med forrang fremfor nasjonal lovgivning. Dette overnasjonale rettssystemet ble utviklet i allianse mellom EU-domstolen og lavere rettsinstanser i de enkelte land, etter motstand fra medlemslands øverste domstoler og uten formelle tilslutningsvedtak i nasjonalforsamlingene. En ny overnasjonal rettsorden ble motstrebende gjennomført.» (Utheva av politikus.no).

Østerud hevder om EU-domstolen det som også karakteriserer gjennomslaget for andre konvensjoner og domstoler:

«Utviklingen av overnasjonal domsmyndighet betyr makt til organer som ikke — eller bare svakt og indirekte — balanseres av folkevalgt myndighet.… Den politiske makten ligger først og fremst i et utvidet spillerom for rettsskapende tolkning, …»

Som den nye innvandringskonvensjonen som nettopp blei vedtatt med Stortingets overveldende tilslutning uten reell offentlig diskusjon.

belgium-3595351
EU-kommisjonens bygg. Dette er i virkeligheten også Norges Høyesterett. Foto: Pixabay.

I Norge fungerer Stortinget som et lovgivende postkontor for vedtak fatta i EU-kommisjonen. Nå spør Norges Høyesterett et eget EU-styringsorgan, ESA, om hva de skal dømme. Det er ille med de asosiale arbeidsmiljøfiendtlige vedtaka som er en følge av denne EU-underordninga. Viktigere er at det er den norske politiske eliten som har tvunget gjennom denne underkastinga av EU og dermed tilsidesatt Grunnlovens paragraf § 88 om at «Høyesterett dømmer i siste instans».

Nødvendig for demokrati: Flere årlige folkeavstemninger 

Et reelt demokrati virker kanskje ikke sannsynlig å oppnå. Der alle samfunnsmedlemmene er daglig opptatt av politiske spørsmål, og prøver å påvirke de viktigste avgjørelsene. Det må minst en revolusjon av kulturell holdningsendring til for det. Men når alle får informasjon og mulighet til å avgjøre, vil vel de aller fleste delta?

Atskillig verre er det å fullføre et reelt demokrati. For det forutsetter selvfølgelig samfunnsmessig, det vil si flertallets konkrete kontroll, med samfunnsøkonomien i stort.

Viktigst er at hyppige årlige landsomfattende folkeavstemninger må gjennomføres. Det vil åpenbart svekke de få personenes styre og makt. Da kan de ikke sitte i bøttekort og diskutere med andre eliter om hva som skal gjennomføres.

  • Som et første skritt mot et reelt demokrati må det straks innføres en lov om at et visst antall underskrifter skal utløse en folkeavstemning, for eksempel 150 000 underskrifter. Så må denne loven pålegge alle medier, ikke bare de statsstøtta, at begge sider i en folkeavstemning skal gis like muligheter til å legge fram sitt syn. Noe må fellesskapet få igjen for at vi dels betaler, dels sterkt subsidierer mediene.

0,59 % oppslutning = én stortingsrepresentant

Ingen partier kan få flere representanter enn de har stemmer til. Når vi har 169 stortingsrepresentanter, betyr det at alle partier skal få én stortingsrepresentant per 0,59 prosents oppslutning. Ved siste stortingsvalg ville 22 200 stemmer gitt ett mandat. Jeg vet bare om Israel i hele verden som har en så demokratisk valgordning.

Med utjamningsmandatene i Norge er partifordelinga ikke så ille, men de største partiene får i dag flere mandater på bekostning av MDG og Rødt. Disse to partiene har i dag ett mandat hver, men de skulle i forhold til oppslutninga hatt fem og fire representanter hver. Mandater som ordninga nå tildeler de andre større partiene. Ordninga fører også til at velgerne kvier seg for å stemme på partier som i meningsmålingene har liten oppslutning.

Det finnes ikke noe som helst demokratisk i at noen partier skal de få flere representanter enn de har oppslutning til på bekostning av andre partier — og andre velgere.

Kanskje bør det også innføres en tilbakekallingsrett av valgte kommune- og stortingsrepresentanter. Initiert av velgerne, ikke at et flertall i kommune- eller Stortinget kan kreve nyvalg.

 *Øyvind Østerud: Demokrati, rettsstat og rettsliggjøring, i antologien Demokrati, Historie og ideene, Dreyer 2015