Den intellektuelle eliten: «Bare ytringer vi godkjenner!»

Karl Marx
Fra wikipedia.no. En med uønska meninger, Preussen, utsatte han for sensur i tre ledd før han flykta.

Gjennom den historia vi kjenner til, er det de som har begynt å tenke nytt og annerledes som har bidratt til å bringe verden framover. De har begynt den lange prosessen fra ord til handling, svært sjeldent gjennomført. Karl Marx måtte flykte til London for å kunne skrive Kapitalen.

Nå er det de intellektuelle som går i spissen for å innskrenke ytringsfriheten og legitimere innskrenkinga ved å hindre legitimering av uønska ytringer. Fra universitetene i USA til Europa og Norge.

Islamsk Råd, Ervin Kohn og Thomas Hyland Eriksen & Co

I 2016 gikk en gruppe intellektuelle samfunnsdebattanter sammen om et krav til norske medier og redaktører. Blant underskriverne var Islamsk Råd, Ervin Kohn, Lena Larsen, Linda Noor, Mina Bai, Olav Elgvin, Usman Rana og Thomas Hylland Eriksen. De kritiserte mediene for å slippe til det de kalte ikke-akseptabel kritikk av islam, og krevde at «Norges redaksjoner må bli bevisste på hva som er innenfor «kritikkens» grenser». Sjeldent har vi sett et mer totalitært framstøt satt fram i en intellektuell innpakning. Fra dem som Kjetil Rolness karakteriserte som «noen av verstingene når det gjelder å stemple rasjonell og rimelig islamkritikk som muslimhets, fremmedhat og rasisme».

Ali med «unikt perspektiv»: Ingen plattform!

Sumaya Jirde Ali kan etter eget utsagn bidra med «et unikt perspektiv». Hun krevde i Morgenbladet 31. august i år no-platforming — ingen talerstol. Hun hevda at det ikke dreier seg om avvise uenighet, men å nekte å legitimere «fundamentale måter å omtale og beskrive mennesker på». Som Narve Trædal advarte mot på sin Facebook-side 19. mars i år: at mediene «fortsetter å behandle [ekstremistene] som legitime deltagere i debatten

Lars Gule:

 «heller ikke … rasister, konspirasjonsteoretikere og klimafornektere bør inviteres til plattformer som Dagsnytt 18 for å diskutere med seriøse forskere og samfunnsaktører. Han mener at dette vil gi dem unødvendig legitimitet.» For Gule er det viktig å unngå «å presentere dem som likeverdige faglige aktører» Også Gule mener at «Ytringer er handlinger».

Nytt argument: «Vi krenkes av ytringen!» 

Institutt for sosialt arbeid ved NTNU i Trondheim er helt lamma av ansatte og studenter som føler seg krenka av en ytring. Av en politisk uttalelse av en ansatt der i en offentlig debatt. Og over at det har blitt kjent at de har skrivi et «Vi er krenka-brev» til NTNUs rektor med krav om sanksjoner. Lederne på NTNU er uklar på retten til ytringer ikke alle studenter og lærere liker, mens rektor hevder han forsvarer ytringsfriheten.

Den farlige drømmen om rene sinn og samfunn

Walid Al-Kubaisi initierte et motopprop til Islamsk Råd som også jeg var med på å underskrive. Der hevda vi at ideen om å skape det «rene samfunn» uten hat og forakt, som er en del av ethvert menneske, bygger på en fascistisk tanke om at noen må kontrollere tanker og ord på vegne av «den kompakte majoritet». Det blir ikke mindre totalitært når de som oppnevner seg sjøl til sensorer er Islamsk Råd og Thomas Hylland Eriksen.

Alle er for ytringsretten, men ikke for ytringer vi ikke liker. Hva er da vitsen med ytringsrett?

Kampen for å unnta stadig flere ytringer fra ytringsretten

Etter at rasisme ble et allment aksept begrep for noe som var uakseptabelt — og som er en uakseptabel holdning — har kampen stått om å få mest mulig av det en ikke liker, karakterisert som rasisme. Når først noen ytringer er unntatt fra retten til frie ytringer, vil det alltid inspirere til kamp om å kriminalisere stadig flere av ytringene. Ytringer som påstås å «diskriminere», «legitimere urett», «krenke» og uttrykker «fremmedhat» med uendelig mange flere grunner.

Kamp mot ytringers innhold, ikke at de fremmes

Framfor å legge til rette for en kamp om utvidelse av ytringer som kan innskrenkes, kan en like godt godta alle ytringer, også de mest avskyelige. Så kan kampen for bit-for-bit-innskrenking av ytringsfriheten legges død. Og i stedet legge all oppmerksomhet på diskusjonen for og imot innholdet i ytringene.

Men det er behageligere å forby ytringer en ikke liker, enn å argumentere mot dem.