Strømmen – for alltid en plass hos meg

Jeg husker tydelig da jeg kom til Strømmen sommeren 1953 og de andre gutta i Guldalsgata sa «Når du begynner på skolen, så lærer du nok norsk, du og!» For vi kom flyttende fra Sola, og jeg hadde alt lært meg stavangerdialekt. Og mye mer lærte jeg på Strømmen, jeg lærte om klasseforskjeller og jeg lærte ikke minst om fotball. I løpet av bare to år.
Klubbhuset StrømmenFor eieren av huset vi skulle bo i, en arbeider på Strømmens Værksted, var også materialforvalter for A-laget i fotball til Strømmen. Kona vaska draktene (ikke mannen vel?), de var i fint litt stivt stoff, i Strømmen-fargene grått og rødt. De lå i kurver og ved siden av stod det lakrisluktende (?) sportsliniment og to  Select-baller uten luft i. Alt lå klart før kamp i gangen der jeg måtte passere for å komme til og fra leiligheten vår.

Barn
Min første skoledag, foran trappa i Guldalsgata 2, der Strømmens drakter og fotballer lå klar til kamp i vinterhagen bak trappa. Søstra mi Jannike blei seinere klubbmester for  Vålerenga i orientering, og debuterte som maratonløper 67 år gammel. Hadde jeg avslutta folkeskolen på Strømmen hadde det vært stopp for videre teoretisk utdanning. Med  bare G i de tre viktigste faga med landsomfattende skriftlige prøver, hadde jeg ikke kommet inn på realskole og gymnas på Lillestrøm, og ikke i noen annen kommune i Norge enn Oslo heller,  har jeg hørt.

Jeg begynte på Sagdalen skole og under leik i skolegården falt jeg med hodet i asfalten og det gikk et hakk av den ene fortanna mi. Etter en slags beinkrok. Jeg kom seint hjem fra skolen den dagen etter å ha vært hos skoletannlegen, og da jeg endelig kom hjem skreik muttern fortvila: «Å, jeg skjønte det, det er fredag den trettende!» Skoletannlegen slipte vekk nesten alt bak på den ene fortanna mi, og lovte meg «krone», plastikktann, når jeg blei voksen. Men voksen har jeg aldri blitt og tanna med gull har overlevd med meg.

32 kuldegrader
15. februar 1954 var det veldig kaldt på Strømmen. Det dampa noe veldig av en hest som dro ei kjerre på Strømsveien som lå tett ved. Muttern målte 32 kuldegrader på termometeret, og klimakontoret på Meterologisk Institutt har nettopp bekrefta overfor meg at temperaturen høyst sannsynlig stemmer. Altså ikke noe innbilt.
Det var andre tider da, og jeg blei sendt på skolen bortsett fra at muttern utstyrte meg med et skjerf over nese og munn. I dag hadde vel foreldre og skoleledelse blitt satt inn hvis det samme skjedd? I tillegg hadde vi utedo. Vokse opp uten sykkelhjelm, sendt på skolen i 32 kuldegrader og med utedo: Hva sier Folkehelseinstituttet til det i dag? Er det mulig?

Arbeiderklassen på Strømmen
Industriarbeideren og materialforvalteren, huseieren, Arne Kristiansen het han, jobba på Strømmens Værksted som var mest kjent for å bygge Norges lokomotiver og jernbanevogner. Han lærte meg noe grunnleggende som er like aktuelt for meg nå, men dessverre for stadig færre som er mer opptatt av sin «identitet». På Strømmen bor arbeiderklassen, sa han, på Lillestrøm bor de rikeste. Han sa kanskje borgerskapet? For meg stemte det, for vi hadde en fjern slektning som var en rik urmaker i Storgata på Lillestrøm.

Strømmen IF
Storlaget til Strømmen fra VGs sports-album, serie J bilde 6. Bildet er ikke tatt på Strømmen, for de har bortedraktene på. Av terrenget kan det se ut som i Sarpsborg, eller i Greåker som har samme drakter som Strømmen?

Storlaget til Strømmen for meg var det rundt 1957. Senter Odd Wangen og indreløper Jan Tangen var de mest kjente. Wangen en kort plugg av en målskårer, Tangen en mer sleivete høy mann som alltid fikk ballen med seg. I mål stod Arve Egner. Han kunne ta de vanskeligste skudda, men ikke sjelden stod han bare bom stille og lot ballen gå inn. Jeg husker han som pessimistisk, og litt sær? Jeg tror jeg arva keeperbuksa hans. Ytre høyre var den raske Bjørn Tyskerud som bodde i de fine jernbanearbeiderblokkene ved Grorud stasjon. Han hadde ei svært vakker kone, som også Wangen. (Tvilsom observasjon av en ti-åring, skulle vel vært behandla for en sånn kvinnediskriminering?) Nils Tømte med nummer 5 på ryggen, litt rund i ryggen også, var en ruvende midtstopper, vond å komme rundt. En gjestende fotballeder kalte han et «urmenneske», så tøff var Tømte i taklingene.
Signaturer

Strømmen, Arve Egner
Den eneste tegninga i utklippsboka mi

Strømmen vant ikke alltid. Raufoss var et lag Strømmen kriga mye mot. Sjelden mot Lillestrøm. Både Fredrikstad og Brann har spilt på Strømmen stadion. Strømmen vant kvartfinalen hjemme mot storfavoritten Larvik Turn 2-0 i 1957. Odd Wangen og Jan Tangen var i storform. Jeg var på kampen og blei kjørt i bil av noen kjente på Galgeberg (Enebakkveien, utflytta strømlinger?) fra Ulvenkrysset som jeg da hadde flytta til. Den hittil største seieren for Strømmen, en sensasjon. Leif Olsen fra Vålerenga, som spilte både for Strømmen og Vålerenga, skåra det ene målet  for Strømmen.

Semifinalen blei spilt på et fullsatt Ullevaal. På bildet sitter 11-åringen øverst til venstre på Store Stå. Det var fattern som plasserte meg øverst på kanten av tribuneveggen. Et fall bakover – ti meter ned!

Strømmen-Sandefjord semi 1957
Fra semifinalen på Ullevaal i 1957. Sandefjords kaptein Thorbjørn Svendsen, som endte på 105 landskamper, og Jan Tangen til høyre som var Strømmens kaptein. Oppe på benkeraden foran det hvite huset til venstre sitter en spent 11-åring som fort blei veldig skuffa. Bilde fra Strømmen IFs hjemmeside.

Jeg husker med avsmak den dag i dag Sandefjords Hans Sperre, landets ledende badmingtonspiller også. Han kasta noen lange innkast, og mitt kjære Strømmen blei feid av banen med hele 4-1 til Sandefjord. De var for nervøse, sa materialforvalteren. Jeg var langt nede. Det gjorde det ikke noe bedre at fattern forklarte tapet med at Sandefjord hadde mye bedre adresser på pasningene! Adresser på pasninger, når Strømmen hadde tapt, hva slags foreldre er det en tildeles? Dagen etter på Hovin skole, under oppstillinga, var det en klassekamerat fra Malerhaugen som gjorde narr av meg på grunn av Strømmens tap. Jeg knakk helt sammen, og gikk bare hjem fra skolen.

Strømmen glei etterhvert bort for meg. Jeg slo rot i Karl Staaffs vei på Ulven og stortrivdes og utvikla meg blant Vålerengas ski- og orienteringsløpere i kontakt med både fotballspillere og VIF-ledere. Ikke før i 1976 var jeg igjen på Strømmen stadion for å se Vålerenga i cupkamp. Da vant heldigvis Vålerenga 0-1, og det var for øvrig den aller siste kampen vårt æresmedlem Terje «Hengern» Hellerud spilte for Vålerenga, som 37-åring. Strømmen var en av de klubbene som stadig bytta spillere med Vålerenga. Som Vålerengas elegante og gode Leif Olsen, med 60 VIF-kamper på ni sesonger. Flere ganger har Vålerenga og Strømmen spilt mot hverandre. I andre runde i 1995 slo Strømmen Vålerenga.

Nå er Strømmen endra. Verkstedet er lagt ned. Den kjente kiosken «Kårnern» på hjørnet av Strømsveien og Jernbanegata også, og Strømmen kino som viste Hopalong Cassidy annen hver søndag. En film husker jeg tilbake med gru: En fullsatt kino ropte, klappa og trampa av glede for at sørstatssoldatene kom og tok de «fæle» indianerne.
Å sykle gjennom Strømmen på Strømsveien i dag minner om en cowboygate full av pizzasjapper med innvandrernavn. Men Strømmen Storsenter sysselsetter mange og det bygges nye boliger på Strømmen.

Strømmens A-lag har et budsjett på 7 millioner, det er svært lite i forhold til andre OBOS-lag og lag i Tippeligaen. Generalsponsor er Strømmen Sparebank med rundt 1 million, av totalt et budsjett på 13 millioner. Fotball er i praksis den eneste gjenværende idretten i Strømmen, de andre idrettene har gått til spesialklubber. Johann Olav Koss gikk på skøyter for Strømmen IF, og Strømmen stadion var islagt om vinteren med lengdeløpsbane. Klubben har nå 600 medlemmer.

Strømmen henger med i annen divisjon, formelt 1. divisjon — OBOS-ligaen. I år etter år, nærmest klorer seg fast. I sommer så det ille ut. Lå på klar nedrykksplass. For Strømmen raste nedover på tabellen, etter å ha sluppet inn svært mange mål i de siste minuttene i hver kamp. Da tok ledelsen grep. Det blei henta inn nye spillere, og spillestilen lagt om med tettere forsvar. Og etter sommerferien har Strømmen vært det beste laget i OBOS-ligaen, én uavgjort og bare seire før siste kamp mot Aalesund.

Klarer Strømmen seg til neste år og året deretter? Det er knapt tilskuere på kampene. Framtida får avgjøre. Å rykke ned er vel for aldri å klare å komme opp igjen? Det blir nok en tid før Vålerenga og Strømmen møtes i serien igjen, men kanskje alt til neste år igjen i køppen?

Først skal Strømmen avslutte årets sesong hjemme mot Aalesund i morgen. Vinner Strømmen, møter Vålerenga Viking og Mjøndalen i Eliteserien neste år.