Vetlesen om flyktninger: Ikke forfølgelse likevel?

Vårt levemønster
Kronikken 24.07.2018

Arne Johan Vetlesen har vært fast spaltist i Klassekampen siden 2004. Han har vært en ivrig bidragsyter til moralske anklager mot dem som ikke mener det samme som han og med «politisk korrekte» angrep på Fremskritts-partiet. Den 24. juli i år tar han de moralske anklagene et steg videre. Han samler alle flyktninger i en eneste kategori: som klimaflyktninger. Han sammenlikner dem som ikke måtte være enig med han med dem som aksepterte jødeutryddelsene under siste verdenskrig. 
Innlegget ble refusert av Klassekampen.

  1. juli har Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi, en kronikk med overskrift «På andres bekostning». Der innleder og avslutter han med en antydning som ikke er til å misforstå: De som ikke er enig med han, er til sist tilhenger av å påføre andre mennesker organisert massemord. Med jødeutryddelsene under siste verdenskrig som eksempel. Vetlesen sammenlikner: «de som fortsetter sine liv et par steinkast fra der hundretusener av mennesker ble myrdet?» og «selvbedraget knyttet til tilvenningen til dødbringende endringer». De taleføre er mest opptatt av de håpløse «kommentarfeltene», men er professorer i høytflygende tanker bedre til å skape et godt debattklima med slike grove anklager mot meningsmotstandere?

Vetlesen tar utgangspunkt i en urimelighet i internasjonale handels- og maktforhold og at fattigere mennesker og land produserer mat og varer for de rikeste på en belastende måte. Det er det lett å være enig med han i. Vetlesen unngår merkelig nok å trekke inn imperialistiske angrepskriger. Som en typisk moralsk og «god» eliterepresentant, er det alltid viktig for Vetlesen som sine meningsfeller å slå et slag for økt innvandring fra den fattige verden. Han bruker hermeteikn rundt ordet «flyktningekrisen», og påstår at det egentlig dreier seg om klimaflyktninger. Det er et lite brukt argument i innvandringsdebatten. Vetlesens påstand er helt ulik den nesten alle andre støttespillere for økt innvandring bruker.

Det er grunn til å spørre Vetlesen: Hvorfor tror han det kom så mange klimaflyktninger til Europa i 2015? Hva er det med klimaet som har blitt så godt at det kommer færre nå? Kan Vetlesen dokumentere at det aktuelle innvandringspresset mot Europa skyldes klima? Har Vetlesen tall fra UDI om at de som ønsker innvandring oppgir klimaet som begrunnelse for innvandring? Melder mediene om innvandrere med avslag som sendes tilbake til drukningsdøden fra oversvømte øyer eller nye ørkenområder?

Det finnes internasjonale meningsmålinger om hvor mange som vil emigrere fra Afrika, særlig sentral-Afrika. Ønsket deles av flere hundre millioner, i sentrale land opp mot halvparten av innbyggerne. Minst like mange som EUs innbyggere. Hvor har Vetlesen det fra at disse ønskene baserer seg på flukt fra et vestlig forbrukerødelagt klima i Afrika, i tillegg fra Midtøsten, til et stadig varmere og tørre Europa?

Det bor i dag rundt en milliard mennesker i Afrika, mens FN-organer forventer et folketall i verdensdelen på opptil til 4,2 milliarder i år 2100. Hvilke fordeler det er for Afrikas innbyggere å velge seg en slik befolkningsvekst? I den grad det er en ugunstig befolkningsøkning, har vel ikke Vetlesen problemer med å peke på de ansvarlige i Norge og Europa? Som han skriver: «de som fortsetter sine liv et par steinkast fra der hundretusener av mennesker ble myrdet?» og «selvbedraget knyttet til tilvenningen til dødbringende endringer».

Med sånne anklager har vel ikke Vetlesen vansker med å få unison oppslutning om sitt politiske budskap?

Utdrag av Vetlesens kronikk:

I filmen «Shoah» av nylig avdøde Claude Lanzmann møter vi polske bønder som var nærmeste naboer til utryddelsesleirene Treblinka og Sobibor. Hvordan kunne de fortsette sine vanlige liv et par steinkast fra der hundretusener av mennesker ble myrdet?

Det enkle svaret er at polakkene ikke syntes de hadde noe valg. Dessuten, de var jo ikke ansvarlige for hva som skjedde med jødene som ble fraktet til leirene; ansvaret lå hos andre, hos tyskerne som organiserte Holocaust. Som flere av dem sa: man venner seg til alt, selv det som først er ekstraordinært, blir normalt. Mens andre dør rett i nærheten, går eget liv videre.

Produksjonen av varer og tjenester vi ønsker å konsumere som del av vår høye levestandard, legges til andre deler av verden for så vidt som den innebærer store miljøødeleggelser. Resultatet er en «arbeidsdeling» tuftet på ulikhet i makt: på den ene siden de landene og befolkningene som nyter godt av godene og naturressursene de muliggjøres av, på den andre siden de som er tvunget til å fremskaffe disse godene, uten selv å kunne nyte dem.

Logikken er innøvd over århundrer: jo skitnere og skadeligere – for mennesker og natur – produksjonen er, desto lenger unna legges den.

Illustrert ved den såkalte «flyktningkrisen»…
…Menneskene som er født inn i dette «utenfor» tvinges til å flytte på seg – ikke fordi deres forbruk har overutnyttet naturen og gjort hjemstedene til økologiske katastrofeområder, men fordi vårt forbruksmønster har gjort det.

Analogien til leirnaboene i Lanzmanns «Shoah» halter på flere punkter, men selvbedraget knyttet til tilvenningen til dødbringende endringer er det samme nå som da.